Siste natt med gjengen i Ecuador

22.02.2006 @ 09:53
Vi hyller tolken Tony for innsatsen i Ecuador
Vi hyller tolken Tony for innsatsen i Ecuador!

Endelig fikk vi tillatelsen til å eksportere balsatømmeret, noe som måtte feires. Etter 6 uker i Ecuador har vi fått mange nye venner, og alle møtte opp på festen. Det ble siste natt med gjengen i Guayaquil, og Anders benyttet blant annet anledningen til å lære salsa av den norske konsulens kone, Grace.

   
   
Klikk på bildene for stor versjon.

På flyplassen gir vi Lisa en god avskjedsklem. Fint at dere kom, og fint at dere dro, spøker hun. På marinebasen vil vi savne hjemmekosen hos Lisa og Derek, men samtidig gleder vi oss til miljøforandring, og særlig lavere temperatur og luftfuktighet. Etter en grei logistikk gjennom flyplasser (bare 140$ i overvekt) ankommer vi hotellet Cecilie har oppgitt i Lima. Vår Peru-koordinator ankom Lima for to dager siden, med Bjarne og Øyvin på slep. De har brukt tiden til å synfare Callao og havneområdet, og tilvenne seg varmen og trafikken. Jeg, Anders og Olav overrasker dem i døra på hotellet. Bjarne sier han akkurat spurte Cecilie om hun hadde hørt noe fra oss på e-post, før han og Øyvin vil høre alle historiene med en gang. Godt å se de andre igjen. Det har vært nødvendig å splitte teamet i 6 uker. Fra nå av jobber vi sammen mot målet.

Torgeir

Flagget er sikret

20.02.2006 @ 09:57
Vi får det ecuadorianske flagget av sjefen i marinen
Vi får det ecuadorianske flagget av sjefen i marinen

I motsetning til Kon-Tiki vil Tangaroa flagge Ecuador i masten. Flagget fikk vi av sjefen for marinen, under en høytidelig presentasjon av prosjektet i Guayaquils kulturhus. Flere prominente personer holdt taler til fordel for oss, blant andre den norske konsuleni Ecuador, Andres Schmidt. Det var han som skrev brev til marinen. Marinen svarte umiddelbart positivt. For oss er det morsomt at den peruanske og ecuadorianske marinen er med i samme prosjekt. Det er ikke lenge siden de var i krig med hverandre.

Blant 150 tilskuere satt kjente arkeologer, historikere og seilere, og etter presentasjonen stilte de en del spørsmål. Et tøft et var: Hvorfor skal dere ikke ha med en ecuadorianer i mannskapet? Det hadde blitt en del reiser i de fasene vi har vært igjennom med teambygging, svarte jeg, og dessuten har Tangaroa blitt til på veien.

Bare 2cm tykkelse av dette bordet er nok som stol til en elefant
Bare 2cm tykkelse av dette bordet er nok som stol til en elefant

Ecuadoriansk TV filmet oss da vi flashet flagget foran de steinharde guarabordene i depotet. Materialene er 4,5 meter lange, 45 cm brede og 8 cm tykke, nok til å lage 24 guaraer, ettersom de kan kløyves i to. Trevirket morál er steinhardt og tungt, men til gjengjeld kan vi lage meget slanke guaraer som skjærer seg gjennom vannet, og som tåler kreftene som virker mellom hav og vind. Vi skal lage guaraer av andre tresorter også, for å teste hva slags mekaniske egenskaper som egner seg best over Stillehavet.

   
Venstre: Derek er fornøyd, og fremst sitter Manfred som skal frakte containeren fra Ecuador til Peru. Midten: Nok materialer til 24 senkekjøler kalt guaras. Høyre: Disse bordene er som granitt i både tyngde og hardhet. Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse.

Torgeir

Trøbbel på reisebyrået

20.02.2006 @ 09:56
Langsomt går det opp for meg at jeg ikke har drukket vann i dag
Langsomt går det opp for meg at jeg ikke har drukket vann i dag.

Den hyggelige dama på reisebyrået ser opp fra datamaskinen. – Seriøst, hvis du skal til Peru må du ha en returbillett! Jeg forklarer henne nok en gang at jeg skal seile ut av landet på en balsaflåte. Hun beklager oppgitt, sier det er en dum regel, spesielt nå som alle reiser med buss til Bolivia eller Chile. Hun tar seg tid, snakker langsomt, og spør igjen om jeg har en returbillett hjem til det landet jeg kommer fra. De andre ansatte lytter, tar en pause i tastingen. Ja, sier jeg, fra Tahiti. Jeg skal reise på en balsaflåte til Tahiti, det er sant!

Anders forsøker seg med personnummer, mens hun egenlig vil ha passnummer
Anders forsøker seg med personnummer, mens hun egenlig vil ha passnummer

To dager etter er vi tilbake alle tre, etter å ha snakket med den peruanske konsulen og fått lovnader om følgebrev. Men også denne gangen tilbringer vi lang tid i stolene. Av og til reiser Olav eller Anders seg for å gi noen flere opplysninger om seg selv. Olav har glemt passet, spør om dykkersertifikatet holder. Nei, sier den slitne kvinnen bak disken. Jeg ser på klokken, ser rundt meg at vi er de eneste kundene. Telefonene kimer. Det spraker fra maskinene som lager utskrifter. Ute hører vi den kjente melodien fra en bilalarm som aldri skulle vært introdusert i Latin-Amerika. Personalet i reisebyrået arbeider uaffektert med ansiktet vendt mot datamaskinene. En halvtime passerer og endelig kommer høydepunktet da jeg skal signere etter at de har dratt Tangaroa-kortet. Jeg signerer på feil sted. Prosedyren gjentas. Anders sover. Når vi endelig skal dra, med enveisbilletter til Peru i lomma, er klokken nesten fem, strupen knusktørr, og det kjennes som hjertet banker inni skallen. Snart er operasjon Ecuador historie.

 
Fra venstre:
Olav blir intervjuet av landets største avis mens han venter.
Hun ringer den peruanske konsulen igjen, for å være på den sikre siden.
Bare litt til nå
Gaten Junin hvor vi tråkker hver eneste dag.
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse.


Torgeir

?Skipslege? på Tangaroa-flåten

17.02.2006 @ 09:45
Tangaroa-skipper Bjarne Krekvik skal også ha det medisinske ansvaret på sommerens flåteferd over Stillehavet. Nå øver han på avansert førstehjelp i samarbeid med lege Kjell Erik Strømskag i Molde.

1702_bjarnelege_stikker2_400
Bjarne øver seg på lege Kjell Erik Strømskag. Foto: Iver Gjestenvik

- Dersom vi må ha assistanse utenfra, må vi i verste fall regne med at det kan ta 4-5 dager før vi kan få hjelp, sier Bjarne til Romsdals Budstikke. - Avstandene er enorme, og vi kan ikke regne med at andre fartøy er i nærheten. Derfor må vi være selvhjulpne i størst mulig grad. Vi må være forberedt på at noe alvorlig kan skje, men vi skal ha høy beredskap for å unngå skader. Vi kommer til å gjennomføre øvelser. Dessuten gjennomfører vi en streng disiplin på sikkerhetsregler for å unngå skader og nødssituasjoner som for eksempel mann-over-bord. Slik reduserer vi risikoen for at noe dramatisk skal inntreffe, understreker han.

 

Bjarne Krekvik er langt fra noen førstereisgutt verken som skipper eller førstehjelper. I forbindelse med kystskippereksamen tok han et grundig førstehjelpskurs, og han har jobbet flere år som sanitetsbefal i Heimevernet. Allikevel var denne gjennomgangen med Molde-legen viktig. En ekstra sikkerhet har Tangaroa-mannskapet ved at Strømskag stiller opp som deres legekontakt under hele ekspedisjonen.

Ut av Guayaquil-opplevelse

14.02.2006 @ 09:16
1402_Varme-kilder_400

Etter hektiske uker med hugging, tømmerfløting og annet logistikkarbeid innvilget vi oss et par dagers ferie hver for oss. Torgeir og Anders dro til en by som heter Cuenca mens jeg tok meg en tur til hovedstaden Quito. 

I Guayaquil er det nærmere 40+ og veldig fuktig om dagen så det var deilig å komme til mer komfortable 15 i hovedstaden. Byen ligger på ca 2800m med et helt annet klima enn nede ved kysten. Etter at nattelivet i Quito var ferdig utforsket tok jeg turen til en liten oase høyere opp i fjellene. På turen hadde jeg med Andrea. Ei venninne med ekte ecuadoriansk opprinnelse. Beste måten å lære seg noen strofer spansk.

Etter ca 2 timers biltur på humpete grusvei og én nestenulykke var vi fremme. Stedet heter Papallacta og er perfekt for total avslapping og rekreasjon. Kokende vann strømmer opp fra bakken og danner flere glodvarme badebasseng. Ligg ned og slapp av!

   
Klikk for å se bildene i stor størrelse.

Olav Heyerdahl

Mens vi venter og tenker i Ecuador

14.02.2006 @ 02:08
Mange har spurt meg hvorfor vi tar flåten til Tahiti. Kan vi ikke bare teste den opp langs kysten av kontinentet? Og hva har fjellenes inkaer med Tangaroa å gjøre?

Hvor skal senkekjølene plasseres?
Hvor skal senkekjølene plasseres?  Tegning av Janna Yri og Steinar Midtbø

 Vi skal bygge balsaflåtenes flaggskip slik det så ut før fjellfolket inkaene erobret kysten av Peru. Da spanjolene kom på sin første rekognosering sydover mot Ecuador oppdaget de en diger balsaflåte som de de bordet. Mannskapet ombord jobbet for inkaene.  Tre av kvinnene  som var del av mannskapet på den nordgående flåten, ble tatt til fange av spanjolene. Kvinnene ble trenet som tolker og ble senere brukt i erobringen av Peru, fordi de forsto inkaenes språk. Et annet bevis på inkaenes innflytelse er at lasten i flåten inneholdt flere av inkaenes produkter. Spanjolene anslo at flåten hadde 30 tonn last!

Kunne flåtene virkelig ta 30 tonn last?
Kunne flåtene virkelig ta 30 tonn last? Tegning av Janna Yri og Steinar Midtbø

Kystfolkene i Peru ble tvunget til å bruke flere tusen års nedarvet seileerfaring til å transportere varer for inkaene etter at de ble erobret mot slutten av 1400tallet. De rike kystfolkene i Ecuador lot seg aldri erobre. I stedet brukte de nettopp balsaflåtene i kamp mot inkaene, sjøslag selv inkaenes egne historikere innrømmet overfor spanjolene at de tapte. Uansett har vi grunn til å tro at balsaflåtens størrelse og rekkevidde økte under inkaenes innflytelse, som en helt nødvendig del av imperiets ekspansjon. Flåten Tangaroa viser en viktig del av kulturen i en forhistorie som strekker seg 3000 før vår tidsregning. Vi lager kopi av de beste farkostene fra fortidens Peru og Ecuador. Revene før Tahiti byr på en tøffere test for flåtens styreegenskaper enn selv klippene langs kontinentet. Og ved å gå opp ruta til Kon-Tiki kan vi også fortelle en historie om framtiden og miljøet våre etterkommere skal leve med. Den enorme interessen rundt pionerferden kan brukes til å flytte folks oppmerksomhet tilbake til havet, slik Thor Heyerdahl ønsket med hele sin karriere.

Torgeir

Hvordan skal vi feste senkekjølene?
Hvordan skal vi feste senkekjølene? Tegning av Janna Yri og Steinar Midtbø

På besøk i privat skattekammer

13.02.2006 @ 12:15
1302_Torgeir-studerer-en-sl
Torgeir studerer en slank Huankavilca-flåte med råseil.

Å lage en fortelling om forhistorien er som å pusle puslespill. Problemet er at bitene finnes spredt i private samlinger i hele verden. Vi besøkte en av dem og ser til vår forbløffelse at eierens samling av 5000 år gamle figurer formodentlig er større enn hva de kan vise til i Quitos nasjonalmuseum.

I motsetning til i et museum er private samlinger ikke tilgjengelig for offentligheten, og når du først er så heldig å få innpass i skattekammeret er det ikke lett å trekke lærdom ut av besøket. Grunnen er at samleren ikke har testet alderen til alle gjenstandene slik at de kan sorteres kronologisk.

– Disse figurene er fra tiden før keramikken ble introdusert sier eieren, et utsagn jeg ikke får til å stemme.

Kan de være mer enn 5300 år gamle? Det er mulig, men likevel ufattelig at slike skatter ligger slengt i et privat hjem i Guayaquil.



Midt blant disse prekeramiske figurene ligger noen kjente fjes som viser selveste Viracocha, ansiktet som Thor Heyerdahl malte i seilet på Kon-Tiki. Denne mytiske personen kom fra havet og forsvant ut på en flåte på havet. Han er foreviget i bautaer flere hundre mil lenger sør for Ecuadors kystkulturer, nemlig i grensetraktene mellom Peru og Bolivia.

Hvis figurene er så gamle som eieren sier, så tør jeg påstå at de er nok et arkeologisk funn som beviser kontakt mellom ulike kystsamfunn i Sør-Amerika, kanskje mellom Tiwanaku i sør (kulturen som inspirerte inkaene til å lage murer) og Ecuadors kystsamfunn i nord.

Hvordan har disse minifigurene av Viracocha forvillet seg til denne private samlingen i Guayaquil? Er de ekte? Er de så gamle som eieren sier at de er? Er de til salgs? Hvor mye koster dem?


   
Vår nye historikervenn Carlos har også en betydelig samlig Tequila bestående av 200 flasker, og vi aner enn viss begeistring i blikket til Olav. Ellers er det godt å se at flere enn oss sliter i varmen.... Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse.

Torgeir


Dagligliv i Base Camp

13.02.2006 @ 12:06
Er husvertene Derek og Lisa i ferd med å bli lei av oss etter en måneds husokkupasjon?

- Fisk og gjester lukter etter tre dager, sier Olav til husvertene våre, en morgen vi står i kø foran kjøleskapet. Dere må da være lei av oss nå, legger han til spørrende.

Anders, Olav og husvert Lisa slapper av i Tangaroa Base Camp
Anders, Olav og husvert Lisa slapper av i Tangaroa Base Camp.

Hver morgen Lisa kommer inn på kjøkkenet sitter jeg der med bøkene mine og nytrukken kaffe. Hun er alltid like hyggelig og blid. Vi sier at vi har det bra til hverandre, og at vi har sovet godt. Jeg nevner gresshoppeinvasjon på badet og at en av de gale bikkjene hoppet opp i senga og vekte meg, igjen.

Base Camp hos Derek og Lisa brukes også som møtested for presse og hjelpere
Base Camp hos Derek og Lisa brukes også som møtested for presse og hjelpere.

Lisa spør om jeg skal ha noe, hun skal handle senere på dagen. Jeg gir henne en liste og får varene og kvitteringen senere. Vi er så dus at det hender Lisa eller mannen Derek kommer inn på rommet mitt når jeg sover for å sjekke e-posten, ettersom jeg bor på kontoret.

– Hei Lisa, sier Anders, gjerne i underbuksa, og gir henne en galant klem som han pleier hver gang han møter noen. Anders står opp litt senere enn meg, fordi han hopper over frokosten. Men det hender han våkner tidlig, tar fram fotoapparat og mac’en opp i senga for å laste inn de siste hundre bildene fra dagen i forveien.

Slik er han beredt til nye fotooppgaver når han trer ut av soverommet klokka 8. På den tiden går gjerne Derek en tur med bikkjene før han kjører til direktørjobben i firmaet som sponser oss med materialer og transport. Før han går pleier han å si at hans privatsjåfør vil hente oss når vi vil, han ber oss stikke innom kontoret for å sjekke framgangen med søknader og ta noen telefoner.

– Skal vi grille i hagen i kveld, spør Lisa, og så blir ekteparet enige om det.

Jeg og Anders er lykkelige statister. Selvsagt skal vi grille! Dette er jo Tangaroa Base Camp, og her er Lisa sjefen. Olav går glipp av planleggingen, han kommer alltid sist ut av soverommet, løper rett i bassenget, og spiser en frokost jeg ikke ble anbefalt da jeg studerte på Idrettshøgskolen.

Derek Lamb disker opp med middag fra grillen i patioen
Derek Lamb disker opp med middag fra grillen i patioen.

Lisa kommenterer dietten som hans mor trolig har gjort tusen ganger. Når vi ikke er i skogen eller på elva er huset til ekteparet Lamb vårt møtelokale, treningsstudio og utstyrslager. Vi har pakket oss ut og kommet hjem mange ganger den siste måneden, gjerne med masse skitne klær og sko og kakkelakker i ryggsekken. En stor takk til Lisa og Derek som har holdt ut med oss.

Håvard og Olav i stua som alltid er avkjølt om kveldene
Håvard og Olav i stua som alltid er avkjølt om kveldene.

De andre i Tangaroa vil møte dem i Peru. Der blir de æresgjester.

Torgeir

Tres amigos

09.02.2006 @ 21:15
tres_amigos_400

Jag filmade sista flottning pa Klaralven (Trysilalven) hemma i Varmland i borjan av 90 talet och da hade jag inte den minsta aning att jag en dag skulle sta barfota pa 6 Balsa stockar pa Cuvedo alven, tillsammans med Olav och Torgeir. Kanslan var fantastisk och jag maste saga att Olav och Torgeir ar kacka gutter att ha med som resesallskap.

Badare_400

Olav sliter som fan i varmen medan jag och Torgeir svalkar oss i det gula vattnet som egentligen inte ar sarskilt fracht, men anda en behaglig svalka.

Vildhassekorv_400

Nar jag sen plockar fram en fran Sverige medhavd "Vild Hasses renkorvar" som svettats i nogon vecka i sin plastforpackning blir jag till min forvaning popular bland vara medhjalpare. De har aldrig smakat nogot liknande och jag forklarar att det ar Rudolf the Reindeer och da blir det manga glada skratt.

Halsar Anders

Turister i Guayaquil

09.02.2006 @ 08:20
Turister i Guayaquil2

Før fløtingen av balsastokkene sendte vi et brev til Miljøverndepartementet i Ecuador der vi ba om tillatelse til å frakte trærne til Peru. En uke senere har vi som ventet fremdeles ikke mottatt svar. Vi kan ikke forlate landet før vi har sikret oss tillatelsen, så alt vi kan gjøre er å vente.

Iguaner
I dag dro vi på fotosafari i sentrum av Guayaquil, den delen av byen som er tilrettelagt for turister som ikke gidder å se virkeligheten til 90 prosent av befolkningen i byen. Da vi selv hadde muligheten i Duran, sov vi bort tiden mens transportfolkene hentet stokkene fra elva, eller vi preiket med de lokale over en pils. Turen i dag var annerledes. Den startet i iguanaparken midt i sentrum. Her kan spaserende se over hundre iguanaer samlet innenfor et område på størrelse med Egertorvet. Men man må se godt etter, for disse krypene ligger godt skjult oppe i trærne eller i vegetasjonen langs fortauskanten. Noen av dem går i ett med brosteinen hvor de trekker til seg all den stekende hete som har samlet seg der i løpet av nok en formiddag med 35 grader i skyggen.

Turistene Olav og Anders i den nyopppussede delen av sentrum

Trappene
Fra parken med de dovne øglene spaserer vi langs den påkostede Malecon, en bred gågate ved bredden av floden Guayas hvor vi ble tauet inn av kystvakten her forleden. Pussig å tenke på. Det føles som en evighet siden jeg ruslet rundt i en by som denne uten andre hensikter enn å se alt turister pleier å se. Las Penas heter dagens endestasjon for oss. Litt over 400 nummererte trappetrinn opp til et utkikkspunkt over byen. Kort fortalt restaurerte de en bit av byens mest sentrale slumområde, mot at innbyggerne åpnet huset som kafé og butikk om dagen og diskotek om natten. Familiene har fått det fargerikt og rent og pent rundt seg, i bytte mot en daglig invasjon av turister og en variert nattesøvn i helgene. En av mange suksesshistorier for borgermesteren.

   

Ved dagens ende praier vi en taxi til å kjøre oss over brua som har kostet skattebetalerne 160 millioner dollar, 70 mer enn budsjettert, en bru som leder oss over til rikmannstrøket Samborondon hvor vi bor. I morgen har vi et hektisk program. Vi får masse besøk og har atter andre vi skal besøke, mens vi venter på utreisetillatelse.

Torgeir


- Dette blir det flåte av

08.02.2006 @ 09:47
Dette blir det flåte av Depot i Maseca

Vi er ganske slitne etter fløtingen. Olav har magetrøbbel og jeg er litt forkjøla. Anders er mest pigg av oss, han kan ikke gjenta mange nok ganger hvor lettet han er for at alt gikk bra. En stor byrde er borte fra skuldrene nå som alle de store stokkene ligger trygt forvart i vårt bevoktede depot.

I det jeg ankommer depotet og ser alt materialet som en forvokst fyrstikkhaug tenker jeg: En dag skal dette bli en vakker farkost! Men først må vi bytte ut et par av stokkene.

Før fløtingen la vi nemlig merke til at to av stokkene lå dypere i vannet enn de andre 10. Dette var et av samtaleemnene på flåten. De tørreste balsastokkene består av én del ren ved og én del vann.

Vannkjerne

Men noen trær har ulik grad av vannkjærne, eller "corazon de agua" som de sier her, noe som enkelt fortalt betyr at de består av en del ved og opp til tre deler vann. Planen er å skifte dem ut med reservetrær som vi fraktet med bil fra plantasjen, eller med helt nye kjempetrær som vår sponsor i Ecuador plukker ut for oss.


Torgeir


Førstesiden!

08.02.2006 @ 09:35
Universo, førstesiden

Status så langt i Ecuador er tre avissoppslag og en TV-reportasje. Olav blir portrettert i søndagsutgaven av Universo. Stort arrangement rundt oss den 15. februar med 500 inviterte til kulturens storsal i Ecuador; Museet for antropologi.



Klikk for å se i stor størrelse.

Tauet inn av Kystvakten

07.02.2006 @ 14:05
Taues

De to balsaflåtene taues til land i mørke og øsende regnvær.

Etter flere dagers fløting har Tangaroa og balsastokkene nådd Guayaquil. På grunn av kraftig tidevannstrøm imot oss valgte vi å kontakte kystvakten for assistanse den siste mila på elva. Vi forsøkte å hyre de slanke elvebåtene til å dytte oss, men de gav opp og etterlot oss til myggens store begeistring i le av en halvøy. 

 
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse!

Strømmen passerte truende med store mengder vegetasjon den hadde revet med seg langs bredden, og tanken på å vente natta over til strømmen snudde fikk oss til å nytte våre gode kontakter i Ecuadors marine. Tre båter stilte opp på kort varsel, to fra kystvakta og en femtifots slepebåt fra byen Duran. Det oppsto litt forvirring da kystvakta bare ville ha med personell, mens slepebåten gjerne ville redde stokkene også. Etter å ha overtalt kystvakta til å la oss fortsette tauingen av stokkene med slepebåten på eget ansvar, endte fløtingen lykkelig med en lang rekke bestående av slepebåt, to balsaflåter og to kystvaktskip. Noen timer senere var stokkene fortøyd i havna i Duran, en by som ligger på andre siden av Guayaselva sett fra sentrum av Guayaquil. De blir derfra fraktet til vårt materiallager hvor masteemner, senkekjøler, tverrstokker og bambus venter på dem. Tangaroa ser på episoden som en erfaring som kan komme godt med senere, på havet.

Torgeir Sæverud Higraff

Reisebrev fra en balsaflåte

06.02.2006 @ 15:26
Olav og Frances fra Sivilforsvaret og Juan fra marinen surrer flåten
I Vinces  lagde vi to balsaflåter av 12 stokker, hver av dem surret med tre tykke bambusstokker på tvers av stokkene og 200 meter tau. Etter å ha forsikret oss om at flåtene kunne tåle både kollisjon med sandbanker og tauing, løsnet vi knutene som bandt oss til land. I siste liten kommer ordføreren for å overrekke oss et kommuneflagg og 40 dollar fra befolkningen i Vinces. En i delegasjonen holder en høytidelig tale, bare for  gli på de glatte stokkene og plumpe i elva, til publikums store forlystelse. Så kunne vi endelig gjøre det vi har lovet i to år. Etter flere voldsomme regnskyll de siste dagene og nettene er elva stor nok til å fløte oss hele tre kilometer i timen. Følelsen av å legge bak seg støyen fra byen er fantastisk, særlig når farkosten din er stillegående balsastokker som ingen nordmann har opplevd å fløte før deg, siden 1947. Jeg husker beskrivelsene fra boka til Thor Heyerdahl, og suger til meg inntrykkene en gang til, fra virkeligheten.

Alle mann må stake i svingene
Alle mann må stake i svingene for å unngå landkjenning!

Fra flåtene ser vi hvordan folk levde i Ecuador for flere hundre år siden. Bare bølgeblikket på takene minner oss om nåtiden. De første timene om morgenen er folk ute i kanoene sine for å dra garn de har satt ut kvelden før. Mennene sanker mango, platano eller banan fra trærne, og bærer den ferdige frokosten hjem. Kvinnene og barna som har skoleferie venter samlet rundt et bål. Noen av husene er tilknyttet bananplantasjene som strekker seg milevis sørover fra Vinces. Arbeiderne kutter klasene med kniver på kosteskaft, og bærer dem krokryggete til små traktorveier som utgjør plantasjens ferdselsårer. Ecuador er en stor bananeksportør. Verdenspressen har fått øynene opp for arbeidsforholdene på plantasjene og de uheldige klimatiske virkninger av omfattende insektssprøyting og monokultur. Synkende priser og krav om høyere lønninger enn 3 kroner timen har fått mange plantasjeeierne til å legge om driften, noe som er synlig langs bredden i form av nye plantefelt med afrikanske oljepalmer.

               

Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse!

Midt på dagen er det brennende varmt. Heldigvis er ikke vannet så synlig forurenset at vi avstår fra et bad. En hel time henger jeg etter en av de lengste balsastokkene, og lar kroppen kjøle seg langsomt ned. Alle våre fløtevenner kaster seg i vannet. Velasco og Pizarro fra sjøforsvaret ble utkommandert av sjefen for å følge oss på fløtingen, sammen med veteranen Julio som også er vår faste sjåfør i Ecuador. Det tok dem bare noen timer å bli kvitt sin stramme givakt holdning og den tunge militærutrustningen. De er faktisk de ivrigste sangerne i det nystartede koret ombord. Publikum er folk på land som vinker og synger med i Tangaroa-sangen, en sang som er lagd av skolebarn på Bestum skole i Oslo, men som på flåten har fått en alternativ tekst: ”Tangaroa flyter av sted, flyter av sted, ned elva, ned elva fra Quevedo i Ecuador!”.

Gjør klar til regnskyll
Gjør klart til regnskyll!

Mannskapet på de to flåtene består for øvrig av to ganske uforberedte som meldte seg frivillig til å være med fra Vinces (dama jeg ikke husker navnet på har ikke regnklær eller myggmiddel i bagasjen, men en fin paraply) pluss fire solid utrustede karer fra Sivilforsvaret i samme by som også stiller med båt til fotograf Anders. Med båten drar vi på handletur til landsbyer langs ruta, og fyller flåten med drikkevann, nyplukket frukt og en kald øl til hver. Båten er også ment til å dra oss av en sandbanke hvis vi blir sittende fast. Sistnevnte fare ser vi lite til, ettersom elva nå er på sitt høyeste på flere år. På noen dager har nivået steget flere meter, det er ikke mange dagene siden en flytur over området avslørte store partier med grunner sør for Quevedo, noe som tvang oss til å starte ferden lenger sør. ”Alle mann på venstre side!” roper Velasco, og utstyrt med 6 meter lange bambusstenger skyver vi av all kraft for å unngå å kollidere med en flytebrygge noen har bygget i en høyresving. Flåten er overraskende lett å manøvrere. Etter to tak på en side hender det ofte vi må ta et bremsetak på den andre siden fordi flåten bare fortsetter sin rotasjon. Elva bukter seg i 90 graders svinger som gjør fløtingen til en lengre tur enn om vi hadde ruslet langs veien. Derfor belager vi oss på flere overnattingen langs ruta, ettersom det ikke er trygt å fløte stokkene om natta. Trusselen er ikke pirater, men lave høyspentledninger som sneier hodene våre når vi bøyer oss for dem. Om kvelden er de vanskelige å få øye på, og dessuten, vi har alt annet enn dårlig tid. For hver dag i elva trekker stokkene noen titalls liter ferskvann, noe som forbereder dem på angrepet fra perlemorsmark som vi risikerer om litt under tre måneder, når flåten sjøsettes i Callao.

Livet på brygga i Samborondon
Livet på brygga i Samborondon.

Akkurat nå nyter jeg øyeblikket. Stokkene flyter og bringer meg forbi grener med mango som stikker ut fra bredden, fugler jeg aldri har sett, selgere som tilbyr fersk fisk fra kanoene sine, barn som vinker fra sivhus og bruer vi passerer. Et viktig forskningsprosjekt er tre dager foran tidsskjemaet. En guttedrøm har gått i oppfyllelse.

Torgeir

Drama

06.02.2006 @ 14:02
Siste rapport fra fløtingen kom lørdag 4. februar:

Mye drama paa elva. kystvakten og det hele. Mer senere i dag.
Torgeir

Klar for femdagers reise ned elva

02.02.2006 @ 09:54
Etter to hektiske 18-timersdager er stokkene i elva Quevedo. Lastingen ved plantasjen gikk utmerket, ingen skader på stokker eller personer, selv om de har en lavere sikkerhetsmargin enn vi er vant til.


Lang last

De to trailerne ble små sammenlignet med lasten - 16 meter lange gigantbalsaer som vakte betydelig oppsikt på veien fra plantasjen til elva (to timer unna). De 12 utvalgte hunnstokkene flyter som om de var fyllt med luft, nesten to tredjedeler stikker over vannet. Vi får god hjelp til knyting, og det er artig at de velger samme type surring mellom tverrstokker og hovedstokker som Lauten valgte på Lille Tangaroa. Grunnet lite regn valgte vi et sted langs elva noen mil lenger syd, Vinces. Fra fly kunne vi se at vannstanden i elva nedenfor byen Quevedo var for lav enkelte steder, hvor sandbanker lett kunne stoppe oss.

Plask

Vinces er et hektisk sted. Ungdommene har sommerferie og samler seg langs bredden for å glane på oss blancitos. Flere hundre mennesker vil snakke med oss om ekspedisjonen. Vi hyrte to av dem til å holde vakt ved flåtene i hele natt. Vi har to erfarne marineros (marinegaster), utvalgt av ledelsen for marinen, med hver sitt ladde maskingevær som sikkerhet. De er også råe på knuter og elvepadling. I tillegg har vi med to karer fra sivilforsvaret, og to lokale som meldte til turen som mannskap.
Senere i dag kaster vi loss. Ecuadors riksavis Universo er her for å lage reportasjer. Synd vi ikke kan henvise til nettsted. Har oversatt de engelske nyhetsbrevene til spansk her borte.

Todo bien,
Torgeir

Olav angrepet av giftig slange

02.02.2006 @ 09:34
Olav holder korallslangen

En vanlig dag på balsaplantasjen. Noen få trær gjenstår å hugge før vi kan frakte dem til elva. Jeg måler lengden på nok et velskapt tre, og får øye på Olav som rusler mellom to trær, et steinkast unna. 

 
Ikke lett å få øye på! Klikk på bildet for å se det i stor størrelse


Plutselig roper oppsynsmannen Angel som går foran Olav: Pass opp, se slangen! De roper på oss andre. Med stigende puls setter i firsprang mot karene som skuer mot noe usynlig på bakken. Jeg merker knapt at jeg mister en penn og papirene med alle tallene for lengder og diameter, i det jeg ser slangen åme seg i retning av Olav.

Normalt skulle en tro at folk løper vekk, men det motsatte skjer. Alle kommer for å skue slangen. Arten kalles Coral i Sør-Amerika, og er kjent for sine dødelige bitt, akkurat som den mer kjente boaen. For arbeiderne på balsaplantasjen har corallen rykte på seg som dødelig, men sky, og så lenge du ikke tråkker på den biter den ikke, helst gjemmer den seg under lag med kvister og bark.

Også denne slangen snor seg 180 grader og vil vekk, særlig når Angel kommer løpende med en lang stokk for å hamre løs mot hodet på den. ”Den kan drepe!”, roper han, tydelig opphisset av inntrengeren. Han bommer på hodet, treffer ryggmargen og lammer slangens bakre del. Forgjeves prøver den friske framparten å dra med seg den meterlange halen, men igjen har mennesket vunnet over sin likemann i næringskjeden.

Holder korallslangen

Angel finner en ny stokk, hakker på den med machete for å tilpasse den formålet å plukke slangen opp i lufta. Lammet henger den hjelpesløs til forlystelse for Tangaroas mange velutstyrte kameramenn. Denne dagen ble den siste jeg gikk barbeint i balsaskogen. Når vi beveger oss fra tre til tre er det heretter skuende mot løvet på bakken.

Torgeir

Balsaen felles

02.02.2006 @ 09:03
Kjempebalsaen faller
Vi hører knaking av bark, ved og kjerne som langsomt sprekker. Lyden av tusen piskeslag farer gjennom luften som fra en høytaler til en annen på kino. Tykke greiner knuses til pinneved i løpet av et tiendels sekund. Drønnet og vibrasjonen i bakken når det førti meter lange treet lander – kan bare oppleves i virkeligheten.

Jeg løper hysterisk som førstemann til et ulykkessted, og tar meg selv i en slags overdreven morsfølelse for treet. Den hete og fuktige luften er full av frø i vindkapsler som ligner svevende hybelkaniner. Avlstreet skaper nok en generasjon trær, sitt siste. Tangaroas første balsatrær er felt. Det skjedde samme sted hvor Thor Heyerdahl for 59 år siden startet sin fantastiske karriere.

Spørsmålene som har hopet seg opp skal endelig få sin fasit. Kjerneprøven på dette treet var tvetydig. I brysthøyde viste prøven en rødlig sagmugg som luktet en slags blanding av urin og tabasco. Oppe i stigen hentet vi derimot en perfekt prøve. Hva slags tre er dette? Hva lider det av? Etter å ha forsikret oss om at det kolossale drønnet ikke skapte noen sprekker i stammen, kom vi til et trist syn nede ved rota. Stubben så mer ut som en tue med sagmugg dynket i rødvin fra Nord-Italia, og endeveden på stokken var ikke mye bedre. Ikke noe emne for flåte over Stillehavet. Jubelen stilner, særlig hos Olav som ga navnet sitt til treet. Men oppsynsmannen Angel trøster oss. Han beordrer operatøren av motorsaga til å kutte den liggende stammen en meter lenger oppe. Traktorføreren fester vinsjen rundt den avkuttede kjempestubben, og synet som åpenbarte oss da traktoren dro stubben vekk vil jeg aldri glemme: Et perfekt balsatre, helt inn til den innerste kjerne.

     
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse

Senere på dagen, under stekende sol, går flere trær i bakken, og vi lærer mer enn på alle ekskursjonene i skolen til sammen. Barken blir fjernet på tradisjonelt vis; en slankekur som utgjør flere hundre kilo per tre. Arkitekten bak den råtne sagmuggen viste seg å være en orm som i løpet av tre år spiser seg ganske fet på balsa, helst mellom barken og veden hvor temperaturen er høyere enn i mors mage. Vi fant også resultatet av ormens tvilsomme oppvekst, en feit og fargerik flyvebille som gjerne bruker dagene til å tasse rundt på trestammene på jakt etter skygge.

På vei hjem til hotellet etter endt arbeidsøkt kjører vi gjennom kilometer med balsaskog. Hundrevis av fuglearter synger i balsaskogen. Barn vinker til oss fra andre lasteplan. Solen synker i horisonten. Vi nyter den friske luften og den synkende temparaturen, og gleder oss til en kald dusj.

Olav og Torgeir med frisk vind i fjeset bakpå bil
Olav og Torgeir med frisk vind i fjeset bakpå lasteplanet.

Trening må til!

18.01.2006 @ 12:58
1701_blodslit
Familien vi er så heldige å få lov til å bo hos får besøk av en personlig trener noen ganger i uka. Masse frukt og grønt, helsekost og trening. Enkelte av mannskapsmedlemmene opplever store omveltninger angående livsstil..

Johnny tillater ingen unødige pauser. Uoppdagete muskelgrupper får kjørt seg.

Naturhuset forsyner oss med vitaminer og annen helsekost som vi spiser i tillegg til vanlig kosthold. Viktig å begynne før den store ferden.

Klikk på bildene under for å se dem i stor størrelse!


Tangaroa på plass i Ecuador

16.01.2006 @ 15:15
Dette er tiden på året hvor det er så varmt i Ecuador at ecuadorianerne drar til sjøen for å kjøle seg ned. Olav og Torgeir drar i stedet til det varmeste stedet i landet for å drive treforskning – til lavlandet i le av Andesfjellenes vestvegg.

1601 Olav borer

- Olav, ikke gå opp i stigen selv, la oss gjøre det, sier vår omtenksomme hjelper Carlos. – Hvis du faller ned blir det ingen flåtetur på deg!

I 33 varmegrader og høy luftfuktighet driver vi med tretesting, vi borer tynne hull inn til kjernen av balsatrærne. Slik finner vi ut om trærne som har ventet på oss i over et år er friske og brukbare. Olav tørker bort blandingen av svette og myggmiddel som renner ned i øynene. Endelig i gang med å bygge flåte. Arbeidet med å sortere ut de beste balsatrærne er bokstavelig talt dødsviktig. Kanskje viktigere enn flåtens styreteknikk. Før avreise til Ecuador proklamerte vår Stillehavs-ekspert, Terje Dahl, at flåten kan komme til å havarere på et rev i Polynesia. For oss er fokuset nå et helt annet: Vi skal seile og styre oss til Tuamoto-øyene – helst akkurat dit vi vil. Men for å seile 8500 km må flåten flyte hele veien med mann og mus og flere tonn last. Aller helst bør den flyte som en kork. Flyteevnen til stokkene er hovedutfordringen vår. Hvis kjerneveden i trærne er porøs og vassen, er stokkene ubrukelige. Hvis vi velger feil kjønn på stokkene vil de ligge dypt i vannet. I tillegg kommer en rekke tiltak for å unngå at stokkene blir spist av mark.

Olav får æren av å bore det første hullet i det enorme balsatreet som vi i fjor for moro skyld kalte ”Torgeir”. Med 323 cm rundt midjen blir ”Torgeir” trolig den feiteste balsastokken over Stillehavet, slik jeg er tyngst av mannskapet med mine 92 kilo (muskler). Før fløtingen skal balsastokken omdøpes til ”Udyret” – et navn som skal graveres inn i stokken. Før gjenstår testing av trærnes fysiske og mekaniske egenskaper. Vi borer inn til kjernen med et spesiallaget bor fra det skandinaviske skogbruket, et hult bor med en peilestav som fylles med trevirke. Peilestaven trekkes ut og gir oss en prøve på kvaliteten til veden i kjernen. Det blir helt stille når Olav sakte overleverer prøven til Carlos. Ingeniøren innen treteknologi myser mot prøven. Jeg og Olav holder pusten. Hva betyr nølingen? Da prosjektet ble utsatt for ett år siden fortalte Carlos at trærne som da var friske, kunne bli betydelig svekket i løpet av året. Balsatrærne vokser nemlig lite i høyde og bredde når de blir gamle (15 år), i stedet starter en forråtningsprosess fra innsiden som betyr at en vassen kjerne utgjør en større og større del av trærne. Kjernen blir porøs, og til slutt dør treet på rot. Nå er året omme og regnskapet skal føres. Er trærne blitt for gamle? De er for oldinger å regne blant balsatrær. Carlos ser opp fra kjerneprøven og sier til vår store lettelse med sitt begrensede engelske vokabular: Good! Mye bedre enn jeg fryktet.

Vi borer i to ulike høyder på stokken. Den ene positive prøven etter den andre legges i plastposer og merkes med treets nr. og navn. ”Udyret”, ”Dexter” og ”Den skalliga hemnaren” – alle er i fin form, klarert til felling. Vi feirer med plantasjelunsj som består av loff og nyplukket avokado. På vei tilbake til Base Camp tillater vi oss også en kakaoslang. Oppsynsmannen på plantasjen hopper av pick-upen og kutter en frukt fra trærne med machete. Kakao-frukten inneholder slimete, hvite kapsler som en gang for 500 år siden gjorde stort inntrykk på spanjolene som herjet i Sør-Amerika da de ble utdelt som sukkertøy etter middag. Med vind i håret og trekroner susende over hodet bærer det tilbake til Guayaquil. Der venter mer materialsjekk, før Anders og Håvard kommer for å filme arbeidet med å felle stokkene.

Klikk på bildene under for å se dem i stor størrelse!



Torgeir

hits