tangaroa

Årets Tangaroa-treff i Torsby startet med et lite sjokk. Anders sa under velkomsten, etter at vi hadde kjørt bil i to timer, at vi skulle til skitunnellen for å teste skiformen. Da så vi at Øyvin ble skuffet.


Først en halvtime senere røper Anders at han har andre planer med oss:

- Jag skoyar bara! Ni ska få en øl i stellet.

Øyvin ble svært letta.

For tredje år på rad var vi invitert til Neptuni Drängar for å bade, ta badstu og spise kake. Bengt Sahlstrøm hadde varmet opp i badstuen og inviterte oss igjen til julebord på Sahlstrømsgården senere på kvelden. Anders holdt tale i badstua. Han sa at hvis ikke vi andre fire i Tangaroa hadde dukket opp der slik vi pleier i desember, så hadde alle selvsagt trukket konklusjonen at vi ikke lenger er venner. Vel, her har dere beviset på det motsatte!

Bjarne holdt også tale:

- Jeg fikk Tangaroa-dåpen min her i Torsby, før det ble bestemt at jeg skulle bli skipper! Derfor betyr dere mye for meg!


Neptuni Drängar er blant de som har lest absolutt alle sakene om Tangaroa som har blitt publisert i Nettavisen og andre steder. De har fulgt alle våre bevegelser i to år. Det er derfor utrolig kjekt å besøke dem, og fortelle dem hvordan det var der ute på havet. Bare peruaneren Roberto manglet. Vi ble enige om å få han til Norge i løpet av 2007. Spørsmålet er når, og hvordan?

- Dette skulle den varmekjære Roberto vært med på, sa Bjarne da han gikk ned i det iskalde vannet.


Isen hadde ikke langt seg i år, for første gang på lenge. Det var kaldt nok. Like etter avkjølingen løp vi inn i badstua hvor det var åtti grader.

- Hvor er flåten nå, spurte en av drängene ved siden av meg, en lege som liknet på en søramerikaner.

- Den er i Larvik så klart, har du ikke lest nettsiden vår i det siste?

- Hva skal skje med den der? spurte flere av drängene.

- Først skal Herbjørn Kristiansen og de andre i Larvik Havnevesen få den fra havna og over fjorden til Agnes like ved Stavern. Så blir det opp til folket i Larvik å avgjøre flåtens skjebne. Kommunestyret i Larvik har bevilget penger til å befeste Heyerdahl-navnet i Larvik. Anne Thorenfeldt, Øyvin Lauten og de andre i teamet bak Tangaroa følger med i utviklingen.


Ved kakebordet etter badet skålte vi for at flåten er tilbake i Norge. Neptuni Drängar vil kanskje inviteres dit en gang til våren neste år?

I Torsby fikk vi også mange spørsmål om filmen. Mange av disse svenskene tar inn TV 2, og ser fram til å se flåten på havet. Sveriges Television sendte flere reportasjer fra ferden, flere enn de norske kanalene til sammen, så svenskene er godt informert om hva de kommer til å få se i TV-serien. Men noen overraskelser venter.


Håvard Jenssen og Videomaker legger i disse dager siste hånd på verket, etter en intensiv arbeidsperiode i høst.

Torgeir

Fredag kveld kom Tangaroa-ekspedisjonen hjem til Norge. Familie og venner venta på oss på flyplassen. For Anders, Bjarne og Øyvin var dette første møte med familien på nesten fire måneder. Velkomsten varmet, og våre sponsorer fra Larvik hadde med seg gode nyheter om arbeidet med å få flåten hjem.

Reisa gikk som planlagt via Los Angeles med Air France. Flyselskapet tok spesielt godt vare på oss, etter at sjefen for selskapets kontor på Tahiti fikk brev fra den amerikanske ambassaden om at de kunne ta oss med uten gyldig visum. Den siste dagen i Papeete løste passproblemet seg da amerikanernes ambassade i Polynesia gjorde et sjeldent unntak fra regelen om visum for reisende som mellomlander i USA. Våre venner fra Raroia med George, Christian og Moena i spissen, kjørte oss til flyplassen og sa farvel på polynesisk vis. Vi kommer til å savne dem.


Flyturen ble behagelig med spesialoppvartning i flyets andre etasje, og besøket hos immigrasjonsmyndighetene i Los Angeles gikk problemfritt med den sympatiske og serviceinnstilte Isaac som guide.

Selv om vi bodde standsmessig på hotel Sheraton på Tahiti, var vi alle klare for å komme oss hjem den siste uka. Også kona mi fikk igjen oppleve at å besøke Tangaroa ikke akkurat er vanlig ferie. Hver dag var smekkfull med opplegg, og da vi fikk flåten på land og fyllt containeren følte vi at nok var nok.

Nå kan vi endelig kose oss med familien på norsk jord. Men snart kommer en ny arbeidsuke. Mandag er det pressekonferanse på Kon-Tiki Museet.

Torgeir

Uten nevneverdig dramatikk ble balsaflåten heist på land før helga.

Selve balsaflåten, ribbet for utstyr og rigg, veide sine 28 tonn. Men havnevesenet i Papeete kunne sine ting, og løftet ble utført noe mer elegant enn i Lima hvor de bygde en egen stålkonstruksjon for å sikre at stokkene og knutene ikke gikk i stykker. Denne gangen ble det bare brukt tykke stropper, og en meget fintfølende heisekran.

Kaptein Bjarne var kanskje den som var mest glad av oss da jobben var over. Pakkingen og heisingen og nedriggingen var Bjarnes siste store ansvar. Nå kan vi reise hjem.

Under overfarten over Stillehavet har vi flagget med en vimpel som det står Larvik på. Hjemtransporten av flåten er den siste store logistikk-utfordringen for Tangaroa. Vi har hatt ansvaret for å pakke flåten klar for skiping. Det vi alle lurer på nå er: Vil Larvik klare å få flåten helt hjem? Normalt er dette en jobb ingen reder tar på seg, ettersom flåten er alt annet enn enkel å heise av å på et skip, men ting tyder på at Tangaroa blir et unntak.

Torgeir S. Higraff

Vi skal hjem neste uke, med eller uten amerikansk visum. Kanskje det blir tid til en dag eller to med feriering?

Torgeir S. Higraff

Thor Heyerdahl og hans mannskap brukte 101 dager på reisen fra Callao til Raroia i 1947. Det er 30 dager siden Tangaroa ankom Polynesia, men fremdeles tas vi imot som helter på øyene vi besøker, med eller uten flåte. Dag 101 besøker Tangaroa naboen til Tahiti, Moorea. Befolkningen hadde håpet å få se balsaflåten, men da Tangaroa ikke tok sjansen på mer sleping, ble vi likevel invitert til å tilbringe de siste dagene av det offisielle programmet på den vakre naboøya til Tahiti. Nå skal flåten og utstyret pakkes og sendes til Norge, og det skjer til kais hos havnemyndighetene i Papeete på Tahiti.


Torgeir

Kjempekjekt å se kona igjen, etter 3 måneder. Flåten ligger utenfor hotellet vi bor på, og hver dag kjøres vi rundt på intervjuer og foredrag, eller vi besøker presidenten i presidentpalasset.

Det er en uvirkelig mottakelse vi har opplevd her på Tahiti. Overalt i aviser, TV og radio snakkes det om vikingene fra Stillehavet. Overalt hvor vi går skriver vi autografer til forbipasserende. Dette er for mye av det gode.

Rundt 1000 frammøtte hyllet oss. Den lenge planlagte mottakelsen var meget rørende, og vi var samtidig lettet over at alt har gått som planlagt! 93 dager etter at flåten la ut fra Callao i Peru kunne vi gå i land på Tahiti i Fransk Polynesia - ekspedisjonens endelige mål!

Det var en meget stolt Thor Heyerdahl Jr. som tok i mot yngste sønn Olav i Papeete. - Det er intet mindre enn en bragd det disse guttene har gjort, sier han. Ekspedisjonen har vært fantastisk godt planlagt og gjennomført, og jeg vet at min far ville ha gledet seg stort om han hadde fått oppleve dette.

Tangaroa-ekspedisjonen hadde sin første landkjenning allerede 8.juli på Raroia, atollen der Kon-Tiki endte sin ferd i 1947. Da hadde Tangaroa seilt samme distanse nøyaktig en måned raskere enn Kon-Tiki, og med dette bevist sine forbedrede seilings- og manøvreringsegenskaper. På Raroia fikk vi en gripende mottakelse hvor alle øyas innbyggere deltok, og vi fikk med egne øyne se revet der Kon-Tiki ble kastet på land. Ferden videre mellom øyene i Tuamoto-gruppen ble en av de tøffeste utfordringene når det gjaldt manøvrering av flåten, for vind og strøm skiftet retning kontinuerlig, og vi måtte til en hver tid ha klaring til land på begge sider i tilfelle av vinddreining.

Etter sterk oppfordring fra polynesiske entusiaster, seilte ekspedisjonen så forbi Tahiti og videre til øya Raiatea, det gamle kulturelle og religiøse senteret for Stillehavet, hvor vi ankom 24.juli. Der var Tangaroa sentrum for en seremoni i den gamle tempelruinen Marae Taputapuatea, hvor mer enn 1000 frammøtte dannet rammen rundt et to timer langt rituelt program.

Nå er vi ferdige med ekspedisjonens seiling og eksperimentering. Det har blitt en vellykket ekspedisjon, vi er meget tilfreds med resultatene og dataene vi har innhentet. Vi har seilt mer enn 4500 nautiske mil, som tilsvarer en femtedel av jordomkretsen rundt Ekvator. Nå går turen til endestasjonen Tahiti, med hjelp av taubåt. Ingen tar sjansen på at vi kommer seint til den siste og største seremonien, den på Tahiti.

Torgeir S. Higraff

Da vi møtte det ene revet etter det andre i Tuamotu-arkipelet, med opp til fire knops fart, var humøret ombord på topp. Flåten lystret. For å seile klar av revene behøvde vi bare å stille seil og senkekjøler riktig. Kunnskapene til Bjarne og Øyvin kom til sin rett. Riktignok måtte vi ta turen nordover, mens vi egentlig foretrakk sydvest, men det er rart - en lengre omvei smaker godt når alternativet er havari. Verre var det da et nytt rev kom opp i horisonten på minkende vind. Da varte det en stund mellom morsomme kommentarer. Muligens falt en og annen ordre i sur jord. Men selv da vi hørte brenningene, og vinden fra værmeldinga uteble, slik at flåten sakte ble sugd mot lagunen på stigende vann, selv da var det ikke tegn til uro blant mannskapet - ingen frykt.


Beregningene stemte. Høyden som var vunnet i forkant var tilstrekkelig, og først nå forstår jeg hva seilerne mener med å skaffe gunstige posisjoner. Det er som et sjakkspill der du må tenke mange trekk framover. Likevel er det lett å observere en stigning i humøret fra dagene mellom de farlige øyene til vi kom ut i åpent hav. Spesielt nå som vi har vind i seilene. Vi får masse energi i kroppen som tas ut i ryddesjau, lek og sang. Alt bør skinne ombord, særlig hvis vi får like mange gjester på flåten som under vårt besøk på Raroia. Kassene vaskes innvending og utvendig, søppel gjemmes under dekk, verktøyet oljes og smøres og rusten på bestikket pusses vekk. Nå skal vi seile til Raiatea. Går alt etter planen, blir turen fra Raiatea til Tahiti en slags seiersrunde. Hvem vet? Kanskje kommer presidenten?

Torgeir Sæverud Higraff

Mandag er vi invitert til å delta i en seremoni i Marae Taputapuatea, et hellig sted på øya Raiatea, vest for Tahiti. Stedet har de største og best bevarte templene, og rager som blant de mest hellige i hele Polynesia. I forhistorisk tid drev de med menneskeofringer der (det er funnet flere tusen hodeskaller). Stedet ble også brukt til fester når de lokale tok imot viktige gjester fra andre øyer. I moderne tid har flere replikaer av gamle kanoer valgt å legge opp ruta med stopp utenfor Raiateas hellige steiner.

Vi er på vei til en viktig avtale, men vel så viktig er det å samle vannprøver fra Stillehavets overflatefilm.

Torgeir

Befolkningen på Raroia har oppvartet oss både med måltider og aktiviteter. Flere ganger om dagen kommer de i båt ut til flåten. Noen har med barna sine, og vil se hvordan vi har det på dekk og inne i hytta. Blant barna er maskoten Blekkulf populær, og besøket er ikke over før vi har gitt dem bilde av mannskapet med autografer. Andre kommer for å ta oss med på snorkeling, dykking, fiske eller fugletitting. Olav har filmet hai på nært hold i tidevannskanalen mellom lagunen og storhavet. Roberto utmerket seg som ekspedisjonens beste utøver da vi ble utfordret i den lokale spydleken Patia Fa. De fester en kokosnøtt til en åtte meter lang flaggstang, og med sin eminente teknikk greier de å treffe kokosnøtta med de lette spydene. Etter dagene med uvant mye bevegelse passer det oss fint å innta kjempestore måltider i kommunehuset, hvor et langbord er satt fram til oss og de to ledende mennene i landsbyen - akkurat som Kon-Tiki-gutta i 1947 - i samme bygning hvor de ifølge Thor Heyerdahl "sov på rekke og rad som de syv dvergene i Snehvit-fortellingen". Nå er det leit å forlate folket på Raroia. Men vi må videre til det endelige målet: Tahiti.