Vi er fremdeles venner!

19.12.2006 @ 12:31

5Anders bader i desember.jpg
Årets Tangaroa-treff i Torsby startet med et lite sjokk. Anders sa under velkomsten, etter at vi hadde kjørt bil i to timer, at vi skulle til skitunnellen for å teste skiformen. Da så vi at Øyvin ble skuffet.


Først en halvtime senere røper Anders at han har andre planer med oss:

- Jag skoyar bara! Ni ska få en øl i stellet.

Øyvin ble svært letta.

For tredje år på rad var vi invitert til Neptuni Drängar for å bade, ta badstu og spise kake. Bengt Sahlstrøm hadde varmet opp i badstuen og inviterte oss igjen til julebord på Sahlstrømsgården senere på kvelden. Anders holdt tale i badstua. Han sa at hvis ikke vi andre fire i Tangaroa hadde dukket opp der slik vi pleier i desember, så hadde alle selvsagt trukket konklusjonen at vi ikke lenger er venner. Vel, her har dere beviset på det motsatte!

Bjarne holdt også tale:

- Jeg fikk Tangaroa-dåpen min her i Torsby, før det ble bestemt at jeg skulle bli skipper! Derfor betyr dere mye for meg!

4Med Neptuni Drängar for tredje gang.jpg
Neptuni Drängar er blant de som har lest absolutt alle sakene om Tangaroa som har blitt publisert i Nettavisen og andre steder. De har fulgt alle våre bevegelser i to år. Det er derfor utrolig kjekt å besøke dem, og fortelle dem hvordan det var der ute på havet. Bare peruaneren Roberto manglet. Vi ble enige om å få han til Norge i løpet av 2007. Spørsmålet er når, og hvordan?

- Dette skulle den varmekjære Roberto vært med på, sa Bjarne da han gikk ned i det iskalde vannet.


Isen hadde ikke langt seg i år, for første gang på lenge. Det var kaldt nok. Like etter avkjølingen løp vi inn i badstua hvor det var åtti grader.

- Hvor er flåten nå, spurte en av drängene ved siden av meg, en lege som liknet på en søramerikaner.

- Den er i Larvik så klart, har du ikke lest nettsiden vår i det siste?

- Hva skal skje med den der? spurte flere av drängene.

- Først skal Herbjørn Kristiansen og de andre i Larvik Havnevesen få den fra havna og over fjorden til Agnes like ved Stavern. Så  blir det opp til folket i Larvik å avgjøre flåtens skjebne. Kommunestyret i Larvik har bevilget penger til å befeste Heyerdahl-navnet i Larvik. Anne Thorenfeldt, Øyvin Lauten og de andre i teamet bak Tangaroa følger med i utviklingen.


Ved kakebordet etter badet skålte vi for at flåten er tilbake i Norge. Neptuni Drängar vil kanskje inviteres dit en gang til våren neste år?

I Torsby fikk vi også mange spørsmål om filmen. Mange av disse svenskene tar inn TV 2, og ser fram til å se flåten på havet. Sveriges Television sendte flere reportasjer fra ferden, flere enn de norske kanalene til sammen, så svenskene er godt informert om hva de kommer til å få se i TV-serien. Men noen overraskelser venter.


Håvard Jenssen og Videomaker legger i disse dager siste hånd på verket, etter en intensiv arbeidsperiode i høst. 

Torgeir


Hva nå, Tangaroa?

21.08.2006 @ 06:36
Tangaroa-ekspedisjonen handler om å oppdage fortidens eventyr og livet i havet på nytt – på en måte som har vekket interesse hos unge og gamle på tre kontinenter. I dag samles vi på Kon-Tiki Museet for å prate med besøkende og presse. For snart to år siden ble Tangaroa lansert på samme sted. Vi har nå gjort det vi sa vi skulle gjøre. Tangaroa er havguden i Polynesia, ”havets hersker”, og vårt navn på balsaflåtens flaggskip. Vi greide å lage en kopi av hva vi tror representerte de beste balsaflåtene i førhistorisk tid. Og vi greide under kaptein Bjarne Krekviks ledelse å seile denne nøyaktig dit vi ville. Dette var bare en drøm for meg, for fire år siden.Vi har også med vannprøvene fra Stillehavet. De skal overleveres til blant annet Universitetet i Bergen for analyser. Forskerne vil se om de finner forurensning som er skadelig for dyr og menneskers formeringsevne. Denne molekylære forurensningen er kanskje vår tids største miljøtrussel, selv om den er usynlig - eller kanskje nettopp fordi at den er usynlig. Selve havet som tilsøles må også synliggjøres. Vi har seilt en femtedel av jordens omkrets på et av våre verdenshav, et hav som knapt omtales i norske massemedier. Jeg mener Stillehavet angår oss, selv om det er langt borte. Ikke bare livet der, men også havets historie. Få vet at verdens største boksamling om dette temaet finnes på Bygdøy, på Kon-Tiki Museet i Oslo. I helga ble det arrangert flåteregatta i Stavern. Kanskje en av de femti unge deltakerne blir havforsker i framtiden? Eller kanskje en av dem vil utføre et nytt eksperiment med en "utdødd" farkost? Hvem vet? Men bildene fra Østlandsposten og nettstedet www.istavern.no tyder i alle fall på at deltakerne hadde det gøy. Hvis de arrangerer flåteregatta neste år også, vil jeg være med. Ikke som dommer (en umulig jobb), men som deltaker. 

Farvel Tahiti!

19.08.2006 @ 13:36

På flyet hjem til Norge.jpg
Fredag kveld kom Tangaroa-ekspedisjonen hjem til Norge. Familie og venner venta på oss på flyplassen. For Anders, Bjarne og Øyvin var dette første møte med familien på nesten fire måneder. Velkomsten varmet, og våre sponsorer fra Larvik hadde med seg gode nyheter om arbeidet med å få flåten hjem.

Reisa gikk som planlagt via Los Angeles med Air France. Flyselskapet tok spesielt godt vare på oss, etter at sjefen for selskapets kontor på Tahiti fikk brev fra den amerikanske ambassaden om at de kunne ta oss med uten gyldig visum. Den siste dagen i Papeete løste passproblemet seg da amerikanernes ambassade i Polynesia gjorde et sjeldent unntak fra regelen om visum for reisende som mellomlander i USA. Våre venner fra Raroia med George, Christian og Moena i spissen, kjørte oss til flyplassen og sa farvel på polynesisk vis. Vi kommer til å savne dem.


Flyturen ble behagelig med spesialoppvartning i flyets andre etasje, og besøket hos immigrasjonsmyndighetene i Los Angeles gikk problemfritt med den sympatiske og serviceinnstilte Isaac som guide.

Selv om vi bodde standsmessig på hotel Sheraton på Tahiti, var vi alle klare for å komme oss hjem den siste uka. Også kona mi fikk igjen oppleve at å besøke Tangaroa ikke akkurat er vanlig ferie. Hver dag var smekkfull med opplegg, og da vi fikk flåten på land og fyllt containeren følte vi at nok var nok.

Nå kan vi endelig kose oss med familien på norsk jord. Men snart kommer en ny arbeidsuke. Mandag er det pressekonferanse på Kon-Tiki Museet.

Torgeir


Flåten klar for Larvik

15.08.2006 @ 12:19

under_400.jpg
Uten nevneverdig dramatikk ble balsaflåten heist på land før helga.

Selve balsaflåten, ribbet for utstyr og rigg, veide sine 28 tonn. Men havnevesenet i Papeete kunne sine ting, og løftet ble utført noe mer elegant enn i Lima hvor de bygde en egen stålkonstruksjon for å sikre at stokkene og knutene ikke gikk i stykker. Denne gangen ble det bare brukt tykke stropper, og en meget fintfølende heisekran.

Kaptein Bjarne var kanskje den som var mest glad av oss da jobben var over. Pakkingen og heisingen og nedriggingen var Bjarnes siste store ansvar. Nå kan vi reise hjem.


Under overfarten over Stillehavet har vi flagget med en vimpel som det står Larvik på. Hjemtransporten av flåten er den siste store logistikk-utfordringen for Tangaroa. Vi har hatt ansvaret for å pakke flåten klar for skiping. Det vi alle lurer på nå er: Vil Larvik klare å få flåten helt hjem? Normalt er dette en jobb ingen reder tar på seg, ettersom flåten er alt annet enn enkel å heise av å på et skip, men ting tyder på at Tangaroa blir et unntak.

Torgeir S. Higraff


Mens de andre er hos presidenten...

14.08.2006 @ 14:10
siste_hvil_400.jpg
Denne uka har gått med til å pakke både container og flåten. Vi har fått gratis opphold hos havnesjefen. Værgudene har vært nådige. I flere dager har vi demontert flåten og båret alle løse deler på land, og videre inn i den seks meter lange metallboksen. Alt som skal inn i containeren må noteres ned på lister, og vi må være forberedt på at tollerne vil se innholdet i de over tretti kassene for å sjekke at innholdet stemmer med listene. Derfor har pakkingen vært en omstendelig prosess. Vi må vite hvor alt finnes. Tangaroa kan når som helst starte flyttebyrå, for er det noe vi kan etter denne ekstedisjonen så er det komplisert logistikk. Bjarne har ikke helt tatt av seg kapteinsbindet. Med sin sedvanlige ro styrer han pakkingen og ser til at vi andre putter tingene på rett plass. Først når det mørkner tar vi kveld. En blir igjen på flåten for å passe de tingene som er igjen, og vi andre kjøres hjem av våre personlige verter Moena og Leslie. 


Under de siste lunjspausene på flåten blir vi tankefulle alle mann. Å demontere det som har vært vårt hjem i tre måneder er litt vemodig. Alle de små tingene får oss til å tenke på episoder under overfarten, eller noe som hendte i Ecuador og i Peru. Totoramatter fra Titicaka, bambus fra Quevedo, påhengsmotor fra en butikk i Larvik. Også de brukne senkekjølene er med i containeren. Ødelagte ting er en fortelling i seg selv. Hva var det som hendte der ute på havet? Hvordan greide vi å frakte 11 balsastokker og 8 tverrstokker fra sin plass på rot i plantasjen og helt til havna i Papeete?
Hvor mange har sett disse stokkene på nært hold siden vi hentet dem? I pausene blir vi nostalgiske, og tenker på alt vi har opplevd. Det er ikke plass til flere opplevelser, noe våre venner Moena og Leslie erfarer. Når de foreslår ett eller annet, vil vi som regel bare ta det rolig, sitte ned et sted og ikke gjøre noe. Moena mener at vi er blitt udelelige som team, en klikk som ikke mange kommer helt inn på. Vi har opplevd ting sammen som det tar tid for andre å forstå.

Det var et stort øyeblikk da vi satte låsen på den fullstappede containeren. Den skal til Larvik. Det skal også flåten, noe som innebærer mer enn kroppsarbeid for oss i mannskapet. Vi flyr fra møter til møter, mens det alltid er noen av oss som jobber med demonteringen av flåten. Vi snakker med konsulen, med sjefen for havna, med ingeniørene som skal heise flåten og representanter fra rederiet. Og enda en gang, i skrivende stund, skulle jeg egentlig vært hos presidenten med de andre i mannskapet og heve glassene.

- Når noen av regningene er betalt kan dere reise hjem, før det må vi ha dere her, sier den norske konsulen, uten at jeg kan si om hun fleiper eller ikke.


Vi skal hjem neste uke, med eller uten amerikansk visum. Kanskje det blir tid til en dag eller to med feriering?

Torgeir S. Higraff


101 dagers hyllest

09.08.2006 @ 09:08

IMG_2677_blogg.jpg
Thor Heyerdahl og hans mannskap brukte 101 dager på reisen fra Callao til Raroia i 1947. Det er 30 dager siden Tangaroa ankom Polynesia, men fremdeles tas vi imot som helter på øyene vi besøker, med eller uten flåte. Dag 101 besøker Tangaroa naboen til Tahiti, Moorea. Befolkningen hadde håpet å få se balsaflåten, men da Tangaroa ikke tok sjansen på mer sleping, ble vi likevel invitert til å tilbringe de siste dagene av det offisielle programmet på den vakre naboøya til Tahiti. Nå skal flåten og utstyret pakkes og sendes til Norge, og det skjer til kais hos havnemyndighetene i Papeete på Tahiti.


Torgeir


Vikingene på turné på Tahiti

07.08.2006 @ 14:32
På Tahiti har Tangaroa vært i medias søkelys hver eneste dag

Kjempekjekt å se kona igjen, etter 3 måneder. Flåten ligger utenfor hotellet vi bor på, og hver dag kjøres vi rundt på intervjuer og foredrag, eller vi besøker presidenten i presidentpalasset.

 

Det er en uvirkelig mottakelse vi har opplevd her på Tahiti. Overalt i aviser, TV og radio snakkes det om vikingene fra Stillehavet. Overalt hvor vi går skriver vi autografer til forbipasserende. Dette er for mye av det gode.

 


Dramatikk under innspurten for Tangaroa

07.08.2006 @ 14:27
strand_400.jpg
Klokka 16.00 søndag 30.juli 2006 ankom Tangaroa havnen i Papeete, ett døgn etter planlagt ankomst. Flåten fikk hard medfart under siste etappe, da slepebåten holdt høyere fart enn Tangaroa trivdes med. Like før de nådde havnen, i sterk motstrøm veltet sjøen opp mellom stokkene og la kahytten med det elektroniske utstyret under vann. Likevel ser det ut til at det elektroniske utstyret kom fra dukkerten uten skader.

Rundt 1000 frammøtte hyllet oss. Den lenge planlagte mottakelsen var meget rørende, og vi var samtidig lettet over at alt har gått som planlagt! 93 dager etter at flåten la ut fra Callao i Peru kunne vi gå i land på Tahiti i Fransk Polynesia – ekspedisjonens endelige mål!


Det var en meget stolt Thor Heyerdahl Jr. som tok i mot yngste sønn Olav i Papeete. – Det er intet mindre enn en bragd det disse guttene har gjort, sier han. Ekspedisjonen har vært fantastisk godt planlagt og gjennomført, og jeg vet at min far ville ha gledet seg stort om han hadde fått oppleve dette.



Tangaroa-ekspedisjonen hadde sin første landkjenning allerede 8.juli på Raroia, atollen der Kon-Tiki endte sin ferd i 1947. Da hadde Tangaroa seilt samme distanse nøyaktig en måned raskere enn Kon-Tiki, og med dette bevist sine forbedrede seilings- og manøvreringsegenskaper. På Raroia fikk vi en gripende mottakelse hvor alle øyas innbyggere deltok, og vi fikk med egne øyne se revet der Kon-Tiki ble kastet på land. Ferden videre mellom øyene i Tuamoto-gruppen ble en av de tøffeste utfordringene når det gjaldt manøvrering av flåten, for vind og strøm skiftet retning kontinuerlig, og vi måtte til en hver tid ha klaring til land på begge sider i tilfelle av vinddreining.


Etter sterk oppfordring fra polynesiske entusiaster, seilte ekspedisjonen så forbi Tahiti og videre til øya Raiatea, det gamle kulturelle og religiøse senteret for Stillehavet, hvor vi ankom 24.juli. Der var Tangaroa sentrum for en seremoni i den gamle tempelruinen Marae Taputapuatea, hvor mer enn 1000 frammøtte dannet rammen rundt et to timer langt rituelt program.


Nå reiser vi på foredragsturne i Polynesia. Parallelt starter arbeidet med å få flåten tilbake til Larvik!

Mottatt som helter

28.07.2006 @ 10:16

Tangaroa har igjen nådd et bestemt mål, øya Raiatea vest for Tahiti. Inne på land ventet folk slik de gjorde i forhistorisk tid da mektige høvdinger seilte dobbeltkanoer mellom øyene. Seremonien skal minne befolkningen på øya om de svunne tider, da gjestene bar med seg steiner fra sitt hjemstedet sitt og til den store offerplassen Taputapuatea. Vi hadde steiner med fra Peru. En gang i tiden var dette sentrum i hele Polynesia. Fra denne øya ble de andre øyene befolket. De reiste nesten 4000 kilometer i kanoene sine.


Nå er vi ferdige med ekspedisjonens seiling og eksperimentering. Det har blitt en vellykket ekspedisjon, vi er meget tilfreds med resultatene og dataene vi har innhentet. Vi har seilt mer enn 4500 nautiske mil, som tilsvarer en femtedel av jordomkretsen rundt Ekvator. Nå går turen til endestasjonen Tahiti, med hjelp av taubåt. Ingen tar sjansen på at vi kommer seint til den siste og største seremonien, den på Tahiti.



Torgeir S. Higraff


Alvorets timer er forbi

23.07.2006 @ 14:32

mannskapet_400.jpg
Da vi møtte det ene revet etter det andre i Tuamotu-arkipelet, med opp til fire knops fart, var humøret ombord på topp. Flåten lystret. For å seile klar av revene behøvde vi bare å stille seil og senkekjøler riktig. Kunnskapene til Bjarne og Øyvin kom til sin rett. Riktignok måtte vi ta turen nordover, mens vi egentlig foretrakk sydvest, men det er rart – en lengre omvei smaker godt når alternativet er havari. Verre var det da et nytt rev kom opp i horisonten på minkende vind. Da varte det en stund mellom morsomme kommentarer. Muligens falt en og annen ordre i sur jord. Men selv da vi hørte brenningene, og vinden fra værmeldinga uteble, slik at flåten sakte ble sugd mot lagunen på stigende vann, selv da var det ikke tegn til uro blant mannskapet – ingen frykt.

rydde_400.jpg
Beregningene stemte. Høyden som var vunnet i forkant var tilstrekkelig, og først nå forstår jeg hva seilerne mener med å skaffe gunstige posisjoner. Det er som et sjakkspill der du må tenke mange trekk framover. Likevel er det lett å observere en stigning i humøret fra dagene mellom de farlige øyene til vi kom ut i åpent hav. Spesielt nå som vi har vind i seilene. Vi får masse energi i kroppen som tas ut i ryddesjau, lek og sang. Alt bør skinne ombord, særlig hvis vi får like mange gjester på flåten som under vårt besøk på Raroia. Kassene vaskes innvending og utvendig, søppel gjemmes under dekk, verktøyet oljes og smøres og rusten på bestikket pusses vekk. Nå skal vi seile til Raiatea. Går alt etter planen, blir turen fra Raiatea til Tahiti en slags seiersrunde. Hvem vet? Kanskje kommer presidenten?

 

Torgeir Sæverud Higraff


Har Guden for stress og tidstabeller innhentet oss?

21.07.2006 @ 09:25

Mandag er vi invitert til å delta i en seremoni i Marae Taputapuatea, et hellig sted på øya Raiatea, vest for Tahiti. Stedet har de største og best bevarte templene, og rager som blant de mest hellige i hele Polynesia. I forhistorisk tid drev de med menneskeofringer der (det er funnet flere tusen hodeskaller). Stedet ble også brukt til fester når de lokale tok imot viktige gjester fra andre øyer. I moderne tid har flere replikaer av gamle kanoer valgt å legge opp ruta med stopp utenfor Raiateas hellige steiner.


For oss er dette en viktig tradisjon som vi er stolte av å få videreføre. Men avtaler er ikke lette å holde når du reiser med balsaflåte. Vi rakk så vidt den forrige på Raroia. Nå trenger vi mer vind for å rekke avtalen på Raiatea. Hvis du reiser nordvest med fly fra Tahiti, finner du oss drivende alene på den rolige sjøen etter drøye 160 kilometer. De siste dagene har vært uten særlig framdrift, men vi greier noen nye meter i riktig retning, hvert eneste minutt.


Vi er på vei til en viktig avtale, men vel så viktig er det å samle vannprøver fra Stillehavets overflatefilm.

Torgeir


Tangaroa seiler videre

13.07.2006 @ 08:45
20060712 avskjed.jpg
Fullmånen står som en appelsin på horisonten, og lyser opp seilduken. Vi har allerede seilt et godt stykke vest for Raroia. Bjarne har gitt ordre om vaktrullering. Det betyr for min del at jeg får vakta fra 5 til 8 om morran og ettermiddag, og dermed har vi alle hatt vakt til alle døgnets tider. Jeg er A-menneske og nyter timen før soloppgang. Det kjennes godt å være på havet igjen, selv om oppholdet i lagunen var aldri så fantastisk. Vi har hatt god vind og strøm – går for det meste i over 3 knop med toppseil. Planen er å seile mellom øyene i Tuamoto, å kjøre raskeste veien til Selskapsøyene. Utfordringa er litt mer variable vind og føreforhold. Vi regner også med å se en del skip, ettersom vi følger skipsleia. Skulle det bli vindstille til feil tidspunkt kan øyene og revene bli litt for nærgående.  

Flåten har blitt tilført en del proviant. Vi har fått i oppgave å sette til livs ikke mindre enn en sekk med kokosnøtter... på hver mann. Raroia har også rukket å skaffe sponsorer til balsaflåtebesøket. Sammen med myndighetene fra Tahiti kom hundre kilo mat med flyet sist lørdag. Minst ti av kiloene er godteri.


Lek og moro med øyfolket

12.07.2006 @ 09:43
Roberto utøver Patia Fa

Befolkningen på Raroia har oppvartet oss både med måltider og aktiviteter. Flere ganger om dagen kommer de i båt ut til flåten. Noen har med barna sine, og vil se hvordan vi har det på dekk og inne i hytta. Blant barna er maskoten Blekkulf populær, og besøket er ikke over før vi har gitt dem bilde av mannskapet med autografer. Andre kommer for å ta oss med på snorkeling, dykking, fiske eller fugletitting. Olav har filmet hai på nært hold i tidevannskanalen mellom lagunen og storhavet. Roberto utmerket seg som ekspedisjonens beste utøver da vi ble utfordret i den lokale spydleken Patia Fa. De fester en kokosnøtt til en åtte meter lang flaggstang, og med sin eminente teknikk greier de å treffe kokosnøtta med de lette spydene. Etter dagene med uvant mye bevegelse passer det oss fint å innta kjempestore måltider i kommunehuset, hvor et langbord er satt fram til oss og de to ledende mennene i landsbyen – akkurat som Kon-Tiki-gutta i 1947 – i samme bygning hvor de ifølge Thor Heyerdahl ”sov på rekke og rad som de syv dvergene i Snehvit-fortellingen”. Nå er det leit å forlate folket på Raroia. Men vi må videre til det endelige målet: Tahiti.



Torgeir

Raroia feiret Tangaroas ankomst

10.07.2006 @ 08:51
bjarne_400.jpg
Jeg er tilbake i balsaflåten som ligger ankret opp i det grunne turkisvannet i lagunen. Har rodd Bjarne hundre meter inn til stranda, akkurat i tide til VM-finalen som vises på storskjerm i landsbyens eneste kommunale bygning, en liten murbygning som også mannskapet på Kon-Tiki besøkte i 1947. Når jeg er ferdig med denne teksten skal jeg ro inn for å få med meg andreomgangen. Bak palmene hører jeg jubelen.

Kapteinen Bjarne var meget velfortjent midtpunktet da mannskapet klokka ni om lørdagsmorgenen satte beina i sanda foran alle innbyggerne på de små øyene og steinene som danner atollen Raroia. Befolkningen hadde forberedt velkomsten i flere dager. Det starta med at vi seilte inn til land da flyet med visepresidenten landet (de fikk flystripe for et års tid siden). Miss World fra 2004 steg opp på flåten for å henge på oss blomsterkranser. Mestere i kanopadling tok oss inn til land i utriggerkanoer. Sangen om Kon-Tiki og Tangaroa ble fremført med lokale gitarinstrumenter og flerstemt sang, og alle barna danset for oss med sine gamle festdrakter av blader og blomster. En underlig katolsk prest var flydd inn for å velsigne ekspedisjonen ytterligere, i tilfelle virkningen fra Lima-biskopens hellige vann har opphørt. 

Arrangementet har egentlig vært under planlegging siden januar i år, da vi fikk kontakt med en peruaneren Felix Vilchez, som bor på Tahiti og livnærer seg av å sette opp konserter. Han satte oss i kontakt med ordføreren på Raroia, George Estall, en visjonær herre med utdannelse fra England, en kanoentusiast som da hadde visst om Tangaroa lenge, og allerede på nyåret var i gang med å planlegge mottakelsen. At vi nådde sydvestspissen av Raroia torsdag var meget heldig for ordførerens plan.

Seilte da til en ideell posisjon på sydvestspissen av Raroia, hvor vi så - og hørte lyden av brenningene. Ordføreren kom ut i speedbåt. Bjarne og Olav ble med inn for å sjekke ankringsplass. Da de var tilbake var det så sent, og så lite vind, at vi valgte å ligge i flåten natta over, med seilet nede. Våknet fredag til nordavind, den minst gunstige vi kunne fått. Hadde vi ikke hatt en viktig avtale lørdag morgen, ville vi seilt østover der vi kom ifra i påvente av bedre vindretning. Men i lagunen ventet hele lokalsamfunnet på oss, og for lørdagen hadde visepresidenten med sitt følge av ministrer, delegater og journalister chartret et fly. Vi hadde ikke annet valg enn å la oss taue opp langs vestsiden  av atollen, og inn i lagunen.


I dag er vi glad for den assistansen. Bjarne har på polynesisk vis fått nytt navn: Teheoru o Tiki. Og under middagen med befolkningen lovet visepresidenten oss assistanse når vi ankommer Selskapsøyene. Planene som turistmyndighetene har lagt for oss der borte, overgår mine villeste fantasier, jeg har nok med å fordøye inntrykkene og invitasjonene fra dette ufattelig gjestfrie øyfolket. Jeg slutter med Øyvins ord: ”Det er ikke uten grunn at det er laget en myte om Stillehavsparadis!”

Torgeir Sæverud Higraff

Flåten siger mot revet

06.07.2006 @ 10:57
Flåten siger mot revet

Vi følger nøye med på værmeldingen om dagen. Våre kjære koner ringer for å fortelle om siste utvikling i Oceania. Da vi hørte at meldinga ble justert fra gunstig østavind til nordøst og nord, steg spenningen flere hakk. I tillegg hører vi at det er meldt mindre vind enn langtidsvarselet tilsa. Det merkes allerede. I dag henger seilene. Håper på mer vind utover ettermiddagen. Uten den er vi like hjelpeløse som Kon-Tiki. Uansett fart, vi nærmer oss den store testen. Forsøker å koble av med kortspill.



Takk for maten, Olav!

30.06.2006 @ 06:27
Takk for grøt, Olav
I dag våknet jeg til lukta av noe annerledes. Olav har vakta fra 5 til 8 og pleier å sette fram brød, ost og varmt vann. Osten er vekk, så nå nyter vi brød og vann. Men i dag hadde han diska opp med risgrøt. At han er i stand til å lage grøt var ikke overraskende, men siden risposen ble tømt for ei uke siden var dette ekstra stas. Han hadde sin egen ris i kassen sin. Takk Olav! Vi trenger små gleder her ute.

 

Men ikke fordi vi mangler noe å gjøre. De siste dagene har det for alvor gått opp for oss reisa nærmer seg siste vers. Da er det at livet ombord får karakter av adventstid hos Steintullat og Virvelstrøm. Som under en juleforberedelse går vi løs på alt vi har utsatt. Roberto har fått blod på tann. Han lager en harpun. Arbeidet startet da han her en kveld så kjeften på haien på kloss hold. Spent på Robertos møte med haiene i lagunene - lover WWF-Norge å holde øye med ham.

Og så er det Olav, gromgutten ombord. Han har gjennom prøving og feiling utviklet en lanterne. Jeg noterer bare i dagboken at han leter etter en kjettingstump her og et flak aluminiumsfolie der, uten at jeg helt begriper hva han holder på med. Først når vidunderet er klar til testing, og alle i mangel på andre sensasjoner samler seg på akterdekket for å se resultatene, ser jeg at den unge mannen har hatt en plan med sin løping fram og tilbake mellom kassene på flåtedekket.

Lanternen lyser opp hele akterdekket, og det er på tide. Batteriene til hodelyktene er det snart slutt på. Med mer vind kommer mer skyer, og når skyene dekker stjernehimmelen blir det mørkt her.


Vitenskapelig undersøkelse

29.06.2006 @ 08:08
Øyvind tar ut
Et av hovedmålene til Tangaroa-ekspedisjonen er vannforskning, og de samler inn vannprøver hele veien over Stillehavet. Innhentet materiale skal undersøkes for såkalte hormonhermere. Disse forstyrrer blant annet seksuelle prosesser og en normal utvikling av kjønnsorganer hos de fleste livsformer i vann og på land. Ved flere laboratorier i Norge og utlandet skal prøvene analyseres for tilstedeværelse av ulike typer av slike hormonhermere for å se om disse kan være globalt spredt.
Det blir benyttet tre forskjellige prøvetakingsmetoder:

1. SPD-membraner for passiv prøvetakning
5 membraner, semipermeabel strømpe, plasseres i spindel i et prøvetakningsbur, sylinder med diameter ca 15 cm og høyde 30 cm. Dette henger under flåten under hele seilasen. Det er fire serier. Tre skal fordeles på distansen til Raroia og en mellom Raroia til Tahiti. Strømpene oppbevares før og etter utsetting i små metallbokser så mørkt og kjølig som råd. Vi har problemer med nedkjøling her ute, kan du si. Strømpene vil akkumulere lipofile (fettløselige) miljøgifter.

2. Galleprøver av fisk
Det blir tatt galleprøver av et utvalg fisk.

Gallen overføres i små prøverør og tilsettes 48 % etanol i forhold 1:1.

3. Overflatefilm med radiostyrt båt
Overflatefilm samles ved hjelp av radiostyrt modellbåt med en roterende sylinder i baugen som skal hente opp det aller øverste vannlaget og overføre dette til en prøvetakningsbeholder. Metoden forutsetter rolig havoverflate. Dette har overhodet ikke vært mulig til nå. Vi har aldri hatt vindstille, og gjennomsnittlig bølgehøyde har i lengre perioder vært 3-4 meter.

Ansvarlig for prøvetakningen om bord på flåten er Øyvin Lauten. Vannforskningsprosjektet gjennomføres under veiledning av Dr. scient. Dag Oscar Oppen Berntsen, som var aktivt med i planleggingen av ekspedisjonen, men måtte trekke seg fra selve flåteferden av helsemessige årsaker.

 

60 døgn på havet

28.06.2006 @ 08:36
Etter 60 dager
Nå er det omtrent 500 sjømil til Raroia. Hvis vårt møte med varm sand blir som vi har planlagt, skal vi kunne reise videre til hvilken som helst destinasjon i Fransk Polynesia. Under norsk flagg ønsker vi å videreføre en ekspedisjonskultur hvor ubegrenset aksjonsradius er del av essensen. Tahiti er fremdeles det endelige målet, men Tangaroa og våre hjelpere på øyene kan ha en overraskelse på lur før Papeete!

I løpet av noen dager med stille vann har vi undersøkt balsastokkene som bærer det vesle samfunnet vårt.  Samarbeidet med de ecuadorianske forstmennene i selskapet Alcan Baltek må kalles en suksess. Stokkene flyter bare et par tommer lavere enn ved avreise. Under flåten er stokkene overgrodd av alger og skjell.

Flåtekonstruksjonen består av flere hundre knuter. Tauet er av naturfiber som kalles sisal. Takket være stor hjelp fra det peruanske sjøforsvaret har vi trolig laget den tryggeste flåten i verden. Hver eneste knute som binder sammen hovedstokkene og tverrstokkene er et resultat av nøysom planlegging (Lille Tangaroa) og tidkrevende samarbeid mellom flere knuteeksperter, karer som jobber med ansvaret for tauverket i de peruanske krigsskipene. Også hytta av bambus er laget for å tåle storm og store bølger. Selv etter en god porsjon kuling er alle knuter stramme. Både flåten og hytta er fremdeles som ny, men vi sover søtt til alle lydene fra tau som beveges rundt treverket av kjempekreftene i havet. Fremdeles gjenstår en del arbeid før vi kan levere den endelige rapporten om seilinga, og om de meget fordelaktige egenskapene til seilene som er levert av den vesle familiebedriften Seglloftet på Jøa.

Erfaringen så langt tilsier at denne type fartøy kan seiles trygt blant Tuamoto-revene. Men den første landingen vil bli den store testen. Vil den bli så dramatisk som enkelte frykter? Det avhenger av værforhold, vårt lagarbeid og de kunnskapene vi har tilegnet oss innen flåtemanøvrering. Tangaroa har vist seg kapabel for oppgaven. Men vi husker Kon-Tiki, og vi påminnes ofte, sist i den gode biografien til Ragnar Kvam, hvordan flåten drev mot de skumle revene på værsiden av Takume og Raroia, en nitti kilometer bred barriere som nesten ikke kan unngås hvis du først kommer skjevt inn.

Etter to måneder på havet er vi fremdeles venner. Faktisk er vi bedre venner nå enn da vi utmattet padlet oss ut havna i Callao. Her kan vi diskutere ulike temaer grundig, og ta oss tid til å høre alle argumentene til de andre. I Callao var det fryktelig travelt den siste måneden. Fikk ikke snakket ut. Og måneden før var lunta enda kortere, vi var stressa av den innviklede logistikken, det føltes som en trefrontskrig hvor alle frontene måtte overvinnes innen et gitt tidspunkt. Flåten er velegnet som utgangspunkt for samfunnsbygging: Alle medlemmene av dette minisamfunnet har utviklet reglene, og reglene er til for vår trygghet og alles ve og vel.

I dag har vi vært 60 døgn på havet. ”Nok en dag på kontoret”, sies det når vi treffes om morgenen, gjerne før et bad i verdens største svømmebasseng. Der ser vi masse fisker som har bestemt seg for å følge oss helt fram til Polynesia, og vi observerer flere krabber, inkludert vår kjære Johannes den 2dre. Men vi har bare sett fire haier, tre av dem siste uka. På den andre siden av flåten, over oss, besøkes vi av fugler hver eneste dag. Vi er ekstremt privilegerte som får oppleve denne nærkontakten med havet. Vår værhane og forskningsassistent, Øyvin, samler vannprøver på molekylnivå som oppbevares i semipermeable membraner. Foruten den mulige molekylære forurensingen som kan oppdages i laboratoriene i Bergen (flere universiteter vil analysere prøvene) er sjøen tilsynelatende ren og klar på disse mest isolerte kanter av Stillehavet.

Akkurat nå skinner sola, og vi gjør tre knop. Roberto og Bjarne tilbereder en tikilos dolfin (dorado). Øyvin tar ut prøver fra magen på fisken. Anders, som fremdeles sliter mentalt (nederlaget mot Tyskland i fotball-VM), snakker i telefonen med vår filmprodusent i Videomaker. Olav sover, for han har nettopp avslutta nattevakta si. Vi har mottatt gode nyheter fra våre hjelpsomme kontakter på Raroia og Tahiti, noe vi sil si mer om senere. Men nå: Takk til dere som har fulgt oss via nettsiden.

 

Haibesøk under vintersolverv

25.06.2006 @ 09:49
hai1
Denne helga skulle handle om sola. Men igjen stjal fiskene showet.
Vi satt på akterdekket og nøt varmen fra bålet som var festet til flåten med et tau. En syltynn bris fraktet røyken mot oss fra den brennende miniflåten. Jeg tror vi alle nøt lukta og litt tørr luft for en stakkars stund.

– Smoke on the water, sang vi i kor. Magene våre var fulle av kjøttkaker og fløtegratinerte poteter fra tidligere på dagen, men likevel la vi ned stridsrasjoner med brukbar appetitt.

Arbeidet med å få i stand det flytende bålet hadde tatt mesteparten av dagen (for håndverkerne ombord), og da vi endelig var klare til å sjøsette vårt beskjedne svar på Tigris, var sola allerede gått ned. Like etter sjøsettingen tente vi på totoraflåten, uten noen mer ideologisk begrunnelse enn å markere St. Hans. Vi hadde ikke nytt synet av flammene lenge da Øyvin fikk øye på en hai i lyset fra hodelykta si. Det varte noen sekunder før noen reagerte. Kanskje fordi kombinasjonen av hai og St. Hans-bål ikke er vanlig nok til å være en innlært del vårt handlingsmønster.

To og en halv, minst, hører jeg noen rope. Jeg fomler i snekkerlommene etter det hendige Canon-kameraet som jeg alltid har på meg, men nei, selvsagt ligger det inne i hytta. Der inne oppdager jeg til min ergrelse at minnekortet omsider er fullt, og mens jeg sier noen vakre nordnorske dikt til meg selv, hører jeg voldsom plasking fra sjøen, og de andre rope og hoie på akterdekket. Jeg forstår da at haien har gått løs på skrotten av dolfinen som jeg fisket dagen i forveien.

Olav hadde hengt ut hodet og halve fisken etter at Bjarne hadde skåret nok fileter til middag. Skrotten var delvis gått i oppløsning da haien fikk teften av den et sted langt borte. Eller kanskje var det bålet som tiltrakk den? I alle fall angrep den tre ganger, og alle gangene satte den tennene i maten og ristet kraftig, før den rullet over med kvitbuken i været og smøg seg så nære endeveden på balsastokkene at vi kunne berøre ryggfinna på den. Vi spør Andreas i WWF-Norge: Hva slags hai er dette? Den mette fisken forlot arenaen, og som ingenting var hendt, satte vi oss ned og fullførte måltidet. Akk ja, var det en som sa, - ikke som hjemme nei, ikke som hjemme.

Ute på Stillehavet feirer vi sola. Men her er det mørkeste vinteren (vi målte 29 grader i dag, og sola gikk ned kvart over seks). Vi feirer at det går mot lysere tider, akkurat som vintersolverv. Seilene henger som gardiner igjen. Sjøen er som Mjøsa i godvær. Vi bruker tiden til å studere livet i havet på nært hold, så tett innpå at Roberto fanget en liten fisk med Hawaii-slynge. Ingen av oss stresser med å komme fram til revene. Ingen av oss er plaget av øyeblikkets tyranni, for å bruke Thomas Hylland-Eriksens utrykk. Ikke her på flåten.
  

Midsommar - Sankt Hans

23.06.2006 @ 08:26
Anders_masten



Det är inte utan att jag tänker på Sverige och min hemort TORSBY en dag som denna. Hemma är det midsommar och festligheter i dagarna två och vi firar Sankt Hans mer än kanske någon annan högtid i Sverige.

Kanske vi kan likna det med Ert 17:maj firande och sen barnsben är tiderækningen, innan eller efter midsommar det som gäller. Torsbys gator stängs av och det dansas på torget runt midsommarstången.


Nu sitter jag hær på flotten, med två öl som jag fick när vi hade besøk av skeppet ADIX før ca en månad sedan och jag saknar bjørkarnas nyutslagna blad, blommorna, færskpotatisen, sillen, nubben, fru, barn & inte minst alla vänner som samlas.


I år är det säkert extra festlig också då jag vet att det på lørdag är den stora matchen mellan Tyskland & Sverige, men ingen här på flotten tycks vara særskilt inntresserade eller imponerade av VM som pågår. Det är bara Roberto som försiktigt frågar mig hur det går och som lierat sig med mig och känner för de blågula krigarna som kanske kan skapa historia på tysk mark på midsommardagen.


Kanske ska jag spara en av mina varma øl tills jag mentalt kan delta i matchen. Jag har ju ingen chans att se eller följa detta historiska evenemang härifrån då det finns lite inntresse før att kosta på satelit tid, så jag får bara slappna av och hoppas att någon snäll själ meddelar mig resultatet så snart som möjligt.


Jag får ta och sticka upp i masten igen før att se om jag återigen kan få syn på vår vän, ”The Great Hammerhead Shark”.


HEEEJA SVERIGE! (och vi behøver allt stöd från Er i Norge också!)

Hälsningar


Anders


Vindstille badedag

20.06.2006 @ 07:39
Ny badedag
I dag er det absolutt vindstille for første gang siden seilasen startet for 51 dager siden. Vi kaster de få klærne vi har på oss, stuper fra flåtekanten og legger på svøm i det store havet. Merker at kondisjonen ikke er som den skal når jeg hiver etter pusten etter 200 meters svømming.

Med øynene åpne under vann ser jeg dolfinene svømme i formasjon under meg. Og jeg behøver ikke være redd for å bli fraseilt. Jeg må faktisk snu og svømme tilbake til flåten. Der sitter Anders og såper seg inn, mens Olav svømmer under flåten med undervannskamera. På dekk stusser Roberto skjegget.

Bjarne sover, og Øyvin leser.

Seilene henger omtrent som klesvasken, det finnes ikke bevegelse i lufta. Sjøen er ikke blikkstille, men sammenlignet forholdene under kulingene vi har hatt er det som å gå på fast grunn. Merker knapt at flåten gynger.

En dag som dette er helt herlig, men en uke vil nok tære på tålmodigheten vår. Håper på mer vind snart. Uten vind følger vi havstrømmen, som nå vil ha oss litt for mye rett sør.
 

Torgeir

Ønsket stridsrasjon i bursdagspresang

15.06.2006 @ 09:27
Olavsbursdag1

På den femtiende dagen til sjøs får Olav ønske hva han vil ha til lunsj og middag, siden han har bursdag. Han er glad i kjøttkaker med fløtegratinerte poteter, så overraskelsen ble stor blant mannskapet da han nærmest skamfull innrømmet sin favorittmat:
 

Stridsrasjon, både til lunsj og middag. Disse pakkene som vi fikk av det amerikanske sjøforsvaret er spesielt egnet til flåteekspedisjon, ikke bare fordi de inneholder variert og sunn mat, men fordi den tykke innpakningen tåler å ligge flytende i saltvann i månedsvis
mellom balsastokkene og dekk. Vi har alle våre favoritter blant de 24 ulike pakkene, men Olav er nærmest fanatisk.
 

– På tide med mat? pleier han å spørre med et lengselsfullt blikk i retning Ra-kassen som inneholder ukas stridsrasjoner. Hvis kaptein Bjarne samtykker kaster han seg over rasjonene, for å finne en av sine favoritter, en eller annen rasjon med mer godteri enn
i de andre.

 

Vi oppfyller hans beskjedne ønske, og gratulerer Olav med 29-årsdagen!



Överraskad!

14.06.2006 @ 10:06
Gratulerer Anders
Jag blev helt överasskad av att killarna hade energi att ställa sig och laga pannkaka till frukost på min födelsedag. Det var Torgeir som var arkitekten bakom morgonsuccén. Jag blev faktiskt rörd över vilken fin dag de gav mig på flotten.


Även om 43 år inte är nogot att fira så är det väl så att det är ett privilegium att få fira en sådan dag på Stilla Havet med 360 graders havsutsikt. När sen Robertos "pappegoja" skriker grattis till mig på ett plakat efter samtal från min fru och Pisco serveras till en långlunsch är dagen helt perfekt. TACK KILLAR, denna dag kommer alltid att finnas i mitt minne som en av de mest speciella födelsedagarna i mitt liv.

Anders

  

Bursdagsfeiring med halvt år gammel kake

13.06.2006 @ 11:18
Torgeir serverer kake

I dag feirer Anders 43-årsdagen sin. Da er det kaffe og kake på senga. Kaka har vært med på litt av hvert. Vi fikk den av Heyerdahl-instituttet i Larvik en kveld i januar. Stua den inn i containeren 15/1.  Først reisa fra Norge til Tyskland, over Atlanterhavet gjennom Panama-kanalen og ned til Peru, så noen ekstra ukers lagring i den samme containeren i Callao. Den har blitt telt og studert utallige ganger av tollere og speditører. Nå skal den settes til livs, etter 46 døgn på en balsaflåte.

For to dager siden feiret vi bursdagen til Daniela, datteren til Roberto.
Hun er 8 år og snakker med pappa Roberto i telefonen hver uke. Om to dager er det Olav som fyller år. Kanskje det blir en kakestubb igjen til ham? Han har ønsket seg en spesiell diett på dagen sin. Mer om det senere.

Gratulere med dagen Daniela!

12.06.2006 @ 11:21
SalutDaniela.JPG

Robertos datter Daniela fyller åtte år. Pappa og resten av gutta hilser fra flåten!


Ny storfangst på Tangaroa

12.06.2006 @ 11:14
3 Torgeir mener den veier mer enn 20 kilo.jpg
Ti over sju om kvelden satt jeg med datamaskinen på fanget i senga, skrev setningen: "I dag har det ikke hendt stort annet enn at Olav mistet trusene sine under skyllinga...". Utenfor inngangen hører jeg spetakkelet fra fiskesnella, en fisk har bitt på kroken og drar ut snøret i et forrykende tempo, selv med nesten full brems på snella. Jeg slenger på redningsvest og hodelykt, redd for at fisken skal dra hele stanga på havet. Heldigvis griper Roberto tak i stanga som står tredd i et bambusrør som er forankret til balsastokkene. Jeg sliter med fisken en time og fem minutter, under fullmåne og stjernehimmel. Da er den merkbart sliten. Bjarne griper selve snøret og drar inn, mens jeg sveiver. Først kommer delen av bruket som kalles "Birdie", en flytende sak som spreller i vannet når vi dorger, og tiltrekker seg storfiskens oppmerksomhet. Noen meter bak birdien er selve kroken, en selvlysende gummiblekksprut med en kraftig Mustad-krok.

Olav tar birdien på land, venter på at Bjarne skal dra inn mer snøre, gjør seg klar med "høtten" - og smokk! Fulltreffer. Olav venter på en bølge, og drar fisken inn på bambusdekket bak hytta. Foran oss ligger den feite muskelbunten og spreller som besatt, det må to mann til for å holde den nede.

Vi har fanget en gulfinnet tunfisk på minst 20 kilo! – Frokost, lunsj og middag, sier Olav. Takker vår fiskeekspert Geir Sivertzen for tipset vi mottok i går. Agnet etter hans oppskrift klokka ti i formiddag, og dro inn storfangsten ti timer senere. Gulfinna tunfisk er en overflatefisk som finnes fra Californiakysten i nord til Chile i sør. Nå vet vi at den går temmelig langt til havs.


Torgeir

Bestenotering for Tangaroa

09.06.2006 @ 10:02
Siste døgn seilte vi nesten 80 nautiske mil. Rekorden kom etter flere dagers seiling med større fart enn Kon-Tiki hadde i noen av sine 101 døgn på havet. Med toppseilet nede og ett rev i storseilet greier vi å holde jevnt over 3 knop med omkring 7 sekundmeter vind.

Bjarne.JPG
– Jeg visste at vi kunne finne god vind på disse breddegrader, sier Bjarne, som sammen med Øyvin har studert vindkartene for Stillehavet meget nøye de siste ukene.

Torgeir

Ny fase i seilasen

09.06.2006 @ 10:00
PH2J4718.JPG
Med vind og strøm i hekken får styrvakta unnagjort de daglige gjøremålene. Guarabordene bak er nede, og dem foran står på øverste trinn. Da går vi dit strøm og vin tar oss, og nå er den retninga gunstig.

Siden vi forlot Lima har vi merket at havstrøm og vinder har endret seg. Endringene har vært mer brå en gradvise, noe som gjør at seilingen kan deles i tre faser. I den første hadde vi den sterke, nordgående Humboltstrømmen. Da var fargen på den kalde sjøen grønlig under sola. Etter seks eller syv dager kom vi til et slags sporskifte hvor vi passerte en kilometer bred elv av søppel. Det alarmerende søppelbeltet besto av noe som må være flere tusen tonn plast og annet skrot som flyter i overflaten uten å gå i oppløsning.

Like brått som flåten kom inn i dette sølet var vi inne i en ny og varmere strøm, denne gangen med nordvestlig retning. Søpla var trolig oppsamlet i en slags evje mellom to ulike strømmer.

Til tross for at strøm og vind ville ha oss nordover, greide vi å seile mot vest og sørvest, noe som ga oss de første hint om flåtens sjøegenskaper. Nå som vi har passert halvgått løp, omtrent rett nord for Påskeøya, merker vi at strømmen igjen er annerledes. Både vind og havstrøm vil ha oss rett vest, noe som byr på mer behagelige bevegelser ombord for landkrabbene blant mannskapet, og ikke minst mer fart. Tre knop var for en uke siden humpete seiling med bølger som truet med å komme inn i hytta, både nedenfra og fra babord side, til bekymring for fotograf Anders som har lovet å komme hjem med noe av utstyret sitt intakt. Nå gjør vi samme fart uten fare for å søle kaffe på den smale veien fra framdekket til akterdekket, og vi kan med rak rygg stå av en kuling, uten å reve mye seil.

Torgeir

Du Gamla Du Fria....

06.06.2006 @ 08:37
FlaggaForen
Nu ekar den svenska Nationalsången øver Stilla Havet och den lilla blågula flaggan som jag fick av Øyvins snælla fru Inger kommer væl till anvændning.

Vi svenskar har egentligen inter någon længre vana av att fira Nationaldagen så som ni norrmen gør, då vi først førra året inførde helgdag på denna dag. Och førra året var jag på Sri Lanka och filmade før FORUT efter Tsunamins hærjningar så jag fick ingen træning då heller. Så egentligen har jag inget bra recept på hur vi ska fira denna fina dag hær på flotten.

I alla fall så tænker jag bjuda på ett par extra burkar ”Ravioli” till lunsch i dag och ett glas vin, høg sjø gør att vi sparar det stora firandet till midsommar. Det ær ændå inte tvivel om att man blir vældigt svensk en dag som denna och lite patriotisk och rørd øver tankarna på dom dær hemma.

Varfør firar vi då nationaldagen i Sverige? Jo det ær bl.a till minne av nær Gustav Wasa krøntes till Kung 1523.

Men nu drar jag åter igen igång med att læra både Norrmæn och Peruan att sjunga med i vår Nationalsång...


Du gamla, Du fria, Du fjällhöga nord
Du tysta, Du glädjerika sköna!
Jag hälsar Dig, vänaste land uppå jord,
Din sol, Din himmel, Dina ängder gröna.
Din sol, Din himmel, Dina ängder gröna.

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.
Ja, jag vill leva jag vill dö i Norden.
Ja, jag vill leva jag vill dö i Norden…

Hælsar

”Svensken” Anders

Fisken fra urtiden

05.06.2006 @ 10:55
NBSlangemakrell

Det var månelyst og stjerneklart med spredte skydotter på himmelen, da jeg midtveis i min tretimersvakt bestemte meg for å prøve fiskelykken. På Tangaroa-flåten driver vi ikke sportsfiske. Vi fisker når det står fisk på menyen. Likevel hender det mine gener fra Lofoten driver meg mot bruket, særlig hvis vakta er rolig og boka er utlest.

Bak hytta fant jeg som vanlig en av fem spesiallagede Tangaroa-stanger tredd nedi et bambusrør solid festet i flåten, og en 60 grams sluk som glinset i månelyset. Stanga var for anledningen selve verstingen i vårt arsenal, den for kampklare fisker over 25 kilo. Sluken var intet mindre enn ”Dirty Harry”, en rødlig luring som vår venn Geir fra Mustad (Dr. Hook) ga toppkarakter under vårt fiskekurs utenfor Limas brenninger.

Jeg slapp Harry noen favner ut i det fosforlysende havet, jukset litt i lina med hånda, og blaserte meg var noe skuffet da det nappet beskjedent etter få minutter.

– En liten fettlarve, sa jeg til meg selv, et uttrykk jeg husker fra fisketurer med senjaværinger, og uten innlevelse sveivet jeg inn snøret med vinsjen på det raske giret, flere meter per sekund. Ettersom en sky dekket for månen, så jeg ikke at sluken nærmet seg stokkene, - jeg ville ha småfisken ombord uten å løfte stanga fra bambusrøret, vel vitende om at fisken kom til å dukke opp som en overraskelse foran ansiktet på meg. Det gjorde den.

Jeg slapp snella og hoppet bakover. Hva i heiteste var dette for en sølvaktig ål? Etter å ha roet meg etter sjokket over huggtennene i den ille tilredte kjeften på slangefisken, fikk jeg lagt den i ferdigstilling for et avsluttende kakk i skallen med Olavs ”Billy Bat”. Det har forlengst blitt usømmelig å vekke de andre for en liten fiskebravade, men dette tilfellet fant jeg verdig å dele.

Bjarne kom ut og sa på sitt nøkterne vis at dette var en underlig fisk. I flåtebiblioteket fant vi i den store fiskeboka bare en vag tegning av noe som liknet – vi måtte til Kon-Tiki-boka for et fotografi av en nøyaktig maken fisk. Pussig nok var også Kon-Tiki halvveis da Torstein Raaby en natt våknet av at den rare skapningen klasket omkring ørene på ham. Den hadde kommet over ripa, tiltrukket av lyset fra parafinlykta ved hyttedøra. Det viste seg at bare skjelettet av en slik fisk var funnet tidligere ved kysten av Sør-Amerika og Galapagos, og ichtologene (fisketeoretikerne) kalte den Gempylus, eller slangemakrell.

Siden vet jeg at den blitt fanget i levende live, men vi skulle likt å vite mer om denne storøyde anorektikeren fra fortiden.

Mine venner ombord neste morgen imponerte over fangsten, og jeg nøt begjærlig mine femten minutters berømmelse ombord. Øyvin gjorde som vanlig sine undersøkelser av magen på fisken, men fant at den ikke hadde spist på aldri så lenge. Størrelsen på øynene tilsier at den lever på store havdyp. Og den gyselige kjeften med huggtenner i alle retninger minner om skapningene som svømte i vannet på dinosaurenes tid.


Tips mottass med takk. Inntil videre noterer vi enda en morsom parallell til den berømte fortellingen om seks menn som krysset havet for 59 år siden, på en flåte av balsatømmer.

Torgeir

Den rolige søramerikaneren

04.06.2006 @ 11:28
Roberto smiler

Vi lurte litt på hvordan sjettemann på flåten, den lavmælte og bluferdige Roberto, ville innfinne seg stuet sammen med en sammensveiset gjeng, fire nordmenn og en svenske, på noen tømmerstokker på vei over Stillehavet.

Den omstendelige peruaneren har vist at han takler tilværelsen, og selv om han, kanskje med unntak av svensken, er den mest ryddige ombord, tar han rotet fra sidemannen i hytta med et smil og ler med sin karakteristiske hyenelatter når han blir spurt om å lete fram gjenstander som fra tid til annen forflytter seg fra min køye over i hans oppmerkede avdeling av kabinen.

– Unnskyld Torgeir, bare et spørsmål, er denne din? pleier han å spørre, alltid like anstendig og høflig.

Et annet unorsk trekk med peruaneren er hans manglende bannevokabular. Men den trofaste søndagskirkegjengeren tar seg ikke nær av de høylydte bannebygene som nesten til enhver tid hagler rundt ham på flåten. I stedet gjentar han dem stille for seg selv, for å kartlegge frasene og graderingen av dem, for senere å ta de i bruk ved en passende anledning.

Under et av hans hyppige vaskeritual spurte jeg ham hva han savner mest. Han svarer kone og barn, uten betenkningstid, og tilføyer lyden av fuglene om morgenen (han bor like ved en park bydelen Miraflores i Lima). Det han liker best med flåtetilværelsen er å være veldig nær havet. Men han ser selvsagt fram til å møte kona Lilly igjen.

- Tahiti, sier han etterfulgt av et lengselens pust, - hun kommer dit sent i juli, og hvis vinden er god møter jeg henne da.

Jeg spør hva vennene hans sier om turen. Han sier de er stolte, at noen av dem misunner ham. Mens han gnikker og skurer på Tangaroa-skjortsen spør han meg pent om å få låne en ny bok fra flåtens bibliotek, The sea around us, av Rachel Carson.

Favorittboka hans så langt er Erik Hesselbergs Kon-Tiki og jeg. I Lima delte vi ut noen titalls bøker som vi ga til venner, og til skolen som drives med midler fra Prosjekt Peru. Nå får Roberto e-post fra folk som skriver de vet hvordan han har det på flåten.

– Dere har gitt den spanske versjonen av Kon-Tiki-boka til alle i Peru, unntatt meg.

Roberto ligger ofte inne i den støyende hytta med en bok. Men om kvelden kommer han ut med stjernediagrammene og sekstanten, for å finne diverse planeter og stjerner som han har tenkt å kartlegge i løpet av reisa. Hans kunnskaper om astronomi og navigasjon kommer godt med på flåten. Det gjør også hans uforbeholdne tillit og vennskap.


Her er Robertos egne ord om hvordan han ble sjettemann på flåten:

«En av de siste søndagene i fellesferien ringte min venn Paco og spurte om jeg og familien ville bli med på strandtur med noen skandinaver. Han fortalte at de forberedte seg til en ekspedisjon i Kon-Tikis kjølvann. Jeg så fram til den strandturen, møte nye mennesker, snakke engelsk og finne ut mer om ekspedisjonen.

To uker senere sa Paco at marinen ville finne kandidater til den ledige plassen på Tangaroa-flåten. De ønsket søknader fra en ung, men samtidig pensjonert offiser.

Samme kveld snakket jeg med kona mi, Lilly. Jeg sendte søknad til sjefen for marinen, og i løpet av fire uker ble hverdagen min forandret. Nye møter med Tangaroa, hektiske dager på jobben for å ordne permisjon og rydde skrivebordet, skaffe visa og vaksiner, snakke med familien, venner og kollegaer som må gjøre jobben min under fraværet – alt skjedde fort og det ble lite søvn. I tillegg fikk jeg ansvaret for en del av logistikken til Tangaroa.

Nå er jeg midt ute på Stillehavet, lykkelig over å være med på en eventyrlig og vitenskapelig reise.»

Torgeir Sæverud Higraff


En vanlig dag

02.06.2006 @ 12:31
O og A
Livet ombord har for lengst gått inn i rutiner. Det er alltid én mann på styringsvakt, gjerne to på natta. Vaktene rullerer for hver gang vi når en tredjedel av distansen. Selv går jeg nå fra 8-11 og 20-23. Frokost er klokka 8 og består som regel av brød med ost, syltetøy eller Mills kaviar. Rasjoneringa er i gang. Kaffe, te og diverse sauser er det slutt på. Nei forresten, vi har et glass kaffe til bursdager og St. Hans. Handlinga før vi dro gikk litt fort :) Men det er jo liksom ikke ekspedisjon hvis man har det for bra heller. En annen ting vi skulle hatt mer av er snop. Suget etter sukker er overraskende stort. I de amerikanske stridsrasjonene lurer det som regel en liten ekstra godbit.

Sånn er dietten: Fisk med tørkede poteter omtrent annenhver dag. Oftere når fisken vi har fått er stor og rester blir til overs for lunch dagen derpå. Vann og bare vann er det vi drikker. Når vi ikke spiser fisk, spiser vi amerikanske rasjoner som også Kon-Tiki gutta hadde med seg i 47. Standarden fra 1947 til 2006 er dog hakket bedre. Rasjonen består gjerne av kjeks med ost, et hovedmåltid og en liten dessert i form av fruktkompott eller en liten, søt, nydelig og mjuk kake. Og så da, snopet. Høydepunktet og samtaleemnet blant mannskapet hver gang vi åpner ”pakka”. Er som en liten juleaften når gutta åpner opp og kikker spent nedi. Litt bytting og kjøpslåing er også standard. Jeg bytter aldri bort godteriet.  Øyvin fikk Charms i dag, sukkertøy med ulike fruktsmaker. Kjempegode...

Vi har vært inne i en periode med litt rufsete vær. Vinden har vært opp i kuling styrke og bølgene på mellom 5 – 7 meter. Ingen ble sjøsyke, men det er digg at det igjen er rolige forhold ombord. Skal jo liksom være stille havet det her. Virket ikke sånn da bølgene og sjøen stod rundt oss natt som dag.

Bjarne og Øyvin er fornøyde med at rigg og seil fikk kjørt seg. Testa skuta som de sier. 



Jeg kan skissere en vanlig, rolig dag ombord:

Torgeir leser. Han har allerede lest ut 12 bøker. Uvisst hvor mange han har med seg, men hvis han har tenkt å slå svensken fra 47, må han pløye gjennom 88 til før ferden er omme. Anders svirrer som regel rundt med kameraene sine. Han er den mest teknisk innstilte av oss alle. Alle spørsmål angående data eller annet med ledning: ”Hvor er svensken”?

Bjarne og Øyvin diskuterer endel seiling. Skal vi ha opp toppseil? Brasene må strammes. Eller ikke. Skjøtet var det som skulle strammes. Nei, det der er halsen. Enda går noen av ordrene litt fort for oss landkrabber. Har jeg forresten lov til å kalle meg sjømann etter 3 måneder på sjøen?

Roberto og Torgeir er de flittigste kokkene ombord. De diska opp med de deiligste fiske middager. Nå er det mengden hvitløk og ”allkrydda” som avgjør smaken.

Hver kveld tar Roberto sol- og stjernehøyde med sekstanten. Dels for moro skyld, men han sammenligner også resultatene opp mot GPS`en.

Jeg gjør endel praktiske ting ombord, sammen med de andre praktisk anlagte. Ting skal fikses, strammes, skiftes eller rett og slett være som de er.  Spikking og sying er aktiviteter jeg har funnet tidsfordrivende. En ubrukelig vindmåler er et resultat av dette. En spiseskje, et balltre for å ”hvile” fisken, og skillevegger til senga er faktisk omtrent daglig i bruk.

Alle bader hver dag, så jeg kan ikke rapportere om svette illeluktende ekspedisjonsdeltagere:)

God helg!

Olav

Slik lager du en taustige

01.06.2006 @ 09:43
Stigesurring0001
Du trenger:

-         tau
-         treverk til trinn
-         tynt surretau for festing av trinn
-         øks
-         høvel
-         sag
-         en god porsjon arbeidslyst

Aller først må man vite hvor lang stigen skal være. 30 cm er passe avstand mellom hvert trinn. Da tar man antall meter stige delt på 30 cm. I vårt tilfelle er det over 9 meter fra hyttetak til plattform i masta. Altså: 9m delt på 30 cm blir 30 trinn.

1. Da begynner man å lage trinnene. En av disse brukne senkekjølene er perfekt for stigebruk. Sag i passe lengder. Passe lengde er 45 cm.

2. Bruk øksa for å runde trinnene grovt. En slutt- finish med høvel er kjekt hvis fliser under beina er ønsket unngått.

3. Spenn opp hovedtauene like stramme. Dette for å unngå skjevhet når stigen blir tatt i bruk. Tau strekker seg en god del. Gjerne forskjellig med litt uflaks.

4. Surr fast nederste trinn.

5. Resten av trinnene surres på samme måte til alle er oppbrukt. Avstand 30 cm

6. Ta en pause.

7. Stigen heises så på plass med et eksternt tau. Surr fast på toppen. Ikke vær gjerrig med tauet i topp.

8. Da er det bare å sende en prøvekanin oppover.

Nå kan vi se mer hav. Om ca. 6 uker kan vi forhåpentligvis se etter land der borte i horisonten.



Olav

Ny rekord for Tangaroa!

30.05.2006 @ 08:11
torgeir_guara_300
I går kveld fikk vi kuling, og vinden varte til langt på natt. Også i dag
blåser det friskt. Og når vi seiler med storseilet oppe i denne vinden går
det unna. Tilbakela 76,5 nautiske mil siste 24 timer, og har dermed seilt
over 350 nautiske mil lengre enn Kon-Tiki bokførte på samme tid for 59 år
siden.

Bjarne var flere ganger framme og så på tauene og råa i nattetimene. I
ettermiddag rever vi seilet for første gang, hvis vinden holder seg.

Om natta har jeg vakt fra 11 til 2, etter at vi bytta vakter ved å ta vakta
tre timer før. Ganske kjølig i vinden, så nå jobber jeg uten kortbukser om
natta. Guarabordene er viktige. Må for all del ikke jibbe i så sterk vind,
da får vi seilet i fleisen. Derfor hever og senker vi bordene mer enn
vanlig, for å holde oss innenfor den sikre siden.

Torgeir


Første kontakt med skip

26.05.2006 @ 12:04
Proviant.JPG
Onsdag 24.05.06


Jeg ligger på framdekket fordypet i en bok om Moche-kulturen i Nord-Peru, leser om balsaflåter og sivbåter fra 500-tallet, mens jeg lytter til en låt av Cat Stevens og nynner med: ”I am on my way, I know I am, somewere not so far from here...”. Det passet å ta en titt på horisonten, skue litt på det tilsynelatende endeløse havet. Der ser jeg et rødt skip i full fart mot oss på babord side. Skip?!

Sa ikke Bjarne noe i morges om at vi er i skipsleia? Jeg løp bak til vår søramerikanske styrvakt som jeg fant på styrbord side ved kassen med alt fiskeutstyret, skuende mot sola i nordvest på styrbord side. – Roberto, skip! Fram med kikkerter og VHF. Inne i hytta blir det liv. Bjarne kaller opp skipet på radioen. Selv kan jeg nesten kjenne smaken av kald øl i kjeften, tørsten stiger når skipet signaliserer med lydhornet. Signalet betyr ”jeg går rett fram”, og for meg betyr det skuffelse. Men minst like letta over at sikkerhetsutstyret vårt fungerer. Hollenderen som er vakthavende på brua sier han fikk de automatiske signalene fra oss, men at han lurte fælt på hva slags fartøy som gikk så sakte. Da han så oss tenkte han umiddelbart på Kon-Tiki. Vi kommer med containere fra New Zealand, sier han. AIS-anlegget vårt fra Jotron sier oss at skipet skal være i Panama om fire dager klokka to på formiddagen. – Vi har mat og drikke nok for hundre dager, sier Bjarne i radioen. Balsaflåten og containerskipet ønsker hverandre god tur videre. De er framme om fire dager med sine 20 knop i havet. Vi har møtt et skip. En annen verden.

Torsdag 25.05.06

Så skjer virkeliggjøringen av det reneste eventyret i dag. En 60 meter lang seilskute kommer rett mot oss. De snakker med oss på radioen, og kapteinene blir enige om å møtes. De kommer fra Tahiti og skal til Galapagos, og på det fjonge antrekket til matrosene kan vi se at livet er lett og anstendig ombord. Det er regattaskonnert i plast med alt som tenkes kan ombord. De sklir forbi oss i 10 knops fart, vi vinker og hoier til hverandre, de spør om det er noe vi trenger. Bjarne svarer etter sterke oppfordringer fra meg og Olav – jo, vi kunne ha behov for litt kaffe, ja, og litt øl. Vi ser at det blir hektisk ombord. De leter fram saker og ting fra flere forskjellige steder på skuta, og putter det i en eske. En kran heiser ned en gummibåt med 90 hesters motor, og en gruppe på seks, syv av matrosene kommer mot oss. Med seg har de sjokoladeiskrem, kalde øl, kaffe og sjokolade. Gjett om det blir festlig ombord i Tangaroa. Vi utveksler erfaringer om seilingen så langt, gjensidig imponerte over hverandres farkoster. Etter et kvarter må de tilbake til skonnerten, vi vinker farvel og lover å sende e-post til hverandre.
Iskrem.JPG



Etterpå blir vi sittende på akterdekket og prate om opplevelsen. Vi er enige om at vi aldri  før har smakt en så god øl. Når sjokoladeisen serveres blir det helt ekstase. Mmmmm...

Dagens opplevelse kan vi leve lenge på.

Torgeir

Uventet besøk :-)

20.05.2006 @ 08:46
Turtle_400
En del av utfordringen med å seile prehistorisk farkost er å oppdage slitasje før det blir skade. Flåten er kun surret med tau og disse trenger vedlikehold og ettersyn hver dag. Noe må skiftes og annet etterstrammes. Riggen trenger spesiell omsorg. I morgen skal jeg begynne å lage taustige. Inntil den er ferdigstilt må Bjarne heises til topps når reperasjoner er påkrevd.
Anders! Anders! Torgeir roper fra babord side. ”Ta med kamera”!

Jeg sitter foran og syr vegger til min lille ”hybel”. Avventer derfor situasjonen inntil Bjarne  roper fra toppen av masta :”Vi har besøk” !

Når seilet er nede har vi en strømfart på omkring 1 knop. Vi har faktisk blitt tatt igjen av en havskilpadde.

Jeg rakk vel ikke engang å tenke før dykkerutstyr og filmkamera var ferdig rigga. Skrur opp krana til trykklufta  da jeg ser at det kun er 20 bar igjen. Ikke helt i tråd med PADI`s instruksjoner hopper jeg i vannet vel vitende om at jeg kun har noen  minutter til rådighet før jeg må opp igjen. Her gjelder det å sparepuste. Laaange, dype sjeldne drag. Vær gjerrig med lufta.


Det begynner å yre av liv under her. Duradoer, losfisk og nå en god meter lang skilpadde. Nysgjerrig som bare det. På skallet hadde den med seg en gratispassasjer. En sugefisk på størrelse med en middels fjellørret. Skilpadda kom helt innpå både meg og kameralinsa. Har allerede fått noen utrolige bilder til filmen som skal vises på TV 2 nærmere jul.

Et av mine korteste men også en av mine bedre dykke opplevelser. Det er i slike stunder man aldri har lyst til å avslutte et dykk. Når man omtrent må suge vakum på flaska er det på tideJ

Opp, bytte flaske og uti igjen....

Olav

PADI: Professional Association of Diving Instructors

Vi er et flytende rev!

19.05.2006 @ 10:12
TORGEIR SNORKLER.jpg
Vannet er krystallklart og sikten er god. Jeg svømmer under flåten for
første gang. Hjertet slår fortere, og jeg glemmer å puste. Overalt rundt meg svømmer de store fiskene som jeg har forsøkt å få på kroken hver dag.


Fiskene ble kalt dolfiner i boka om Kon-Tiki, men det spanske navnet er
dorado. Om natta ser jeg flere titalls av dem, når jeg lyser i vannet med lykta. De følger etter oss, eller de bare bor her. For hver gang vi bader blir de mer nærgående. Nå har jeg maske og ser at de meterlange fiskene kommer mot meg, et ganske overveldende syn, de svinger seg rundt sin egen akse og vender flatsiden opp mot havflata, pisker med halefinna en gang og vips så er de flere meter under meg. Doradoene i overflata surfer på bølgene ved å slå ut sidefinnene og la vannet føre dem bortover. De kommer mot meg med korte rykk. Jeg gjør en armbevegelse. De er ikke redde. Hva blir det neste?

Etter nesten en time i vannet klatrer jeg opp på flåten igjen, og tenker at det er best på dekk. Men godt å ha en slik vidunderlig kjeller. Svømme i eget akvarium. Forandring fryder.

Torgeir


Tidenes 17-mai-feiring

18.05.2006 @ 11:58
17Maj.JPG
- Vi kunne ikke fått en bedre 17-mai!

Det er mannskapet på Tangaroa enige om etter å ha opplevd nasjonaldagen på en balsaflåte ute på Stillehavet. Dagen startet med flaggheising klokka 8 om morgenen. Frokost var risengrøt og nybakt brød. Selve festen startet da dagens fangst ble servet til middag: nyfanget Kongemakrell.

Været var perfekt for tradisjonell feiring til sjøs. Sol fra klar himmel og nesten ingen sjø. Også svensken og peruaneren var fornøyd med feiringa.


– Fan,.. detta ær ju bættre æn midsommar....

I Sverige feirer de midtsommer tre dager, det er årets høydepunkt ved siden av julefeiringa. Men ingenting slår opplevelsen av å være alene på en flåte, med 360 grader havutsikt, masse fugler og fisk rundt flåten, og solnedgangen i vest. Og meget gode venner rundt bordet.

Torgeir

Noen tanker fra flåten på nasjonaldagen

I skrivende stund sitter jeg nettopp på balsaflåten ute på Stillehavet. Det  er snart tre uker siden vi så folk vinke farvel i Callao, og vi har lagt bak oss mer enn tusen sjømil. Livet ombord er ganske annerledes en hva vi opplevde i Lima. Fritiden ombord gikk i starten med til å finpusse på flåten for å gjøre de daglige gjøremålene mer lettvinte. Lasten er sortert slik at vi vet hvor vi har blant annet kjøttkakene og de fløtegratinerte potetene. De 22 spesiallagede kassene ombord er ikke bare til proviant, men rommer også utstyr til dykking, fiske og havforskning. Ett og et halvt tonn er lagt ned mellom hovedstokker og bambusdekk, deriblant hundre liter Farris. Vannet fra Larvik skal vi drikke på nasjonaldagen. Og middagen: Kjøttkaker og fløtegratinerte poteter.


Vår oppgave er ikke å finne ut hva indianerne spiste, og hvordan de overlevde havseilaser, men hvordan de seilte de beste flåtene sine. 11 balsatokker på opp til 17 meter er surret sammen med tverrstokker og 800 meter sisalhamp. Det knirker og knaker når kreftene i havet og vinden slippes løs på konstruksjonen, men farkosten holder stand og flyter høyt. Mye av tiden går med til å heve og senke de fire meter lange fjølene i heltre som står loddrette mellom balsastokkene, rektangulære bord som utgjør flåtens kjøl. I starten måtte vi justere på alle de ni styrebordene, men nå er flåten så balansert at vi vanligvis bare bruker ett av dem til å endre flåtens kurs. Den mer enn tusen år gamle teknikken er unik, og stammer fra kysten av det som i dag er Ecuador og Peru, fra tiden før inkaene fikk kontroll over kystfolket på 1400-tallet. De gamle kystindianerne kunne mye, og jeg har de siste ti årene sett og lest en del om dette.

Tangaroa-ekspedisjonen handler om å oppdage fortidens eventyr og livet i havet på nytt – på en måte som vekker interesse hos unge og gamle.

Og så opplever vi litt på veien. Det enorme havet. Selvlysende skumtopper bak flåten om natta. Flygefisk og blekksprut på dekk. Et titalls doradofisk som plasker i havflaten med flygefisk i kjeften. Noen av dem har vi greid å hale inn med fiskestang. Vi befinner oss på et flytende rev i en kokende fiskesuppe, midt ute i havets svar på Sahara. Stokkene tiltrekker seg all slags liv som finner skygge og næring under flåten. Vi har fisk rundt oss hele tiden som følger oss dit vi skal, åtte tusen kilometer over Stillehavet til Tahiti. Som kjent kom Kon-Tiki dit i 1947, men den kom som vrak etter en slepebåt, fordi den krasjet stygt på revet Raroia noen hundre sjømil øst for den store vulkanøya. Tangaroa-flåten skal styres inn på lesiden av revet, og videre mellom flere farlige rev, helt fram til Tahiti.

Historien ender ikke der. Av alle Thor Heyerdahls ekspedisjoner og utgravninger var kanskje Kon-Tiki den viktigste bragden. Han fikk millioner av mennesker til å se på verdenshavene med nye øyne, og dreide arkeologien og antropologien mot havet. Før den verdensberømte flåteferden gjorde vitenskapsmennene bare eksperimenter med steinøkser og andre landlige redskaper. Inspirert av pioneren er forhistoriens kanoer, sivbåter og vikingskip testet under ekstreme betingelser, de ulike flaggskipene har blitt revitalisert, noe som har betydd mye for folkegruppene som sto bak dem. Tangaroa er balsaflåtens flaggskip, en kopi av hva vi tror representerte de beste balsaflåtene i førhistorisk tid.

Vi har allerede opplevd de positive følelsene Tangaroa har skapt hos ecuadorianere og peruanere. Kanskje følelsene kan sammenlignes med dem vi opplever når vi feirer 17-mai hjemme i Norge? Mannskapet på Tangaroa-flåten gratulerer med dette alle der hjemme med dagen.

Torgeir

Inte bara ?Schalaffenliv? på Flotten!

16.05.2006 @ 11:01
BjarneiRigg.JPG
Nær Kapten Krekvik beordrar ner seglet før att kontrollera riggen, då finns det inte tid før vila, och nær han sen svingar sig uppåt den 14 meter høga masten så førstår man att Eide har sin egen ”Spider Man”. Han ær en sprek man han Bjarne. Sen ligger han dæruppe och finjusterar div. saker i en halvtimma innan han ær nere igen før att beordra upp seglet igen. Det ær trots allt snart 17:e Maj och då måste allt vara tipptopp på Tangaroa Flotten.


 

Hælsningar

Anders


Ett gott tillskott till vår frukost

13.05.2006 @ 11:15
Flygfisk.JPG
Fregatten ær fortfarande kvar och jagar sina flygfiskar runt vår flotte.

En del av hans tilltænkta offer irrar sig ofrivilligt ombord på dæcket precis som Thor Heyerdahl beskriver det i sin berømda bok. Torgeir bjød oss på ett smakprov av nystekt flygfisk i morse och det kan bli ett gott tillskott till vår frukost.

Glømde att berætta att vi mottog FN:s Miljødepartements flagga endast (UNEP, United Nations Environmental Program. Flaggan på bilden har den spanska førkortningen) 10 minuter innan vi læmnade Callao. Den kom med Diplomatpost från Mexico och detta gør att vi faktiskt bevisligen har FN med oss ombord. Thor var ju pionjær med sina miljø observationer redan under RA expeditionen och miljø forskningen ær en viktig del av Tangaroa Expeditionen.

I dag har vi haft en vældigt fin eftermiddag och jag ser fram mot nattskiftet, nu kanske fullmånen lyser upp natthimmelen.


Hælsningar

Anders eller ”Schvensen” som Bjarane sæger...

Nu skal jag sova!

11.05.2006 @ 09:15
Anders_460
Kom just nu in från nattvakten och vi har en stadig væstlig kurs på 270°. Høgt dær ovan ler månen i sin fulla prakt men lite skyar hindrar ljuset att spegla sig fullt ut i havet. I alla fall ær det vackert och kombinationen med vågbruset som hela tiden fyller våra øron gør att intrycket av att man ær liten på den Stora Oceanen æn påtagligare.

Med 2.2 knop førflyttar vi oss just nu bort från land och vi har hittils avverkat mer æn 700 nm och nærmaste land ær ca 4000 meter under huvudkudden. I morgon ska det bli intressant att se om vår væn Fregatt fågeln fortfarande gør oss sælskap och jagar sina flygfiskar innan æven han læmnar oss ensamma.

Skægget det gror och jag ser att det tidigare røda skægget har slocknat och blivit grått, ja tiden den går sakta men sækert.

Fantastiskt också att man med sattelitantennens hjælp kan sænda bilderna och texten 35.000 km upp i luften och sen ner till Er så att ni kan ta ner det till Er och ta del av våra tankar.

Nu skall jag sova!

Hælsar
Anders

Stillehavsdykking

10.05.2006 @ 10:25
klart for dy0001.JPG
Endelig var tiden inne for det jeg har sett så lenge fram til.

Tar en siste sjekk før jeg går i vannet. Bly beltet på, trykklufts krana står åpen, sikrings- og varlslings liner festet. Farten er ca 3 knop og derfor må jeg være festet til flåten. Varlslingslina har jeg rundt håndleddet slik at beskjeder kan gis til gutta ombord. Ett rykk betyr gi meg mer line. To rykk betyr hold lina stram. Tre rykk betyr trøbbel av en eller annen art.

Sjokket ble stort da jeg kom meg under og så at to av senkekjølene var brukket tvers av!

Litt flaks gjorde at den ene avbrukkede delen fortsatt var med oss. Den lå klemt mellom to av stokkene. Her var det bare å begynne å jobbe. Fikk festet et tau til bordet og gitt beskjed til de andre om å dra. De to brukne stumpene ble fjernet og reservekjøler ble senket på plass.

Kurs og fart var igjen for fullt mot vest.

Livet under flåten kommer til å bli frodigere for hver dag som går. Allerede har vi en stim med Dorado´er som sirkler rundt oss. Etter at vi hadde en nær slektning til middag vegrer de seg veldig for våre delikatesse-sluker. De er ivrige flyvefisk jegere og til stor begeistring for mannskapet er det ikke sjelden de viser frem sitt talent. Over vann :-)

De svart og hvit stripede losfiskene har også blitt trofaste følgesvenner.

Etter hvert som tiden går vil alger og annet småtteri feste seg til stokkene. Dette utrolige, flytende revet vil få masse oppmerksomhet fra Stillehavets innbyggere. Jeg skal ofte under å hilse på :-)

Olav

500 nautiske mil unnagjort

09.05.2006 @ 11:15
AndersCooking.JPG
I går, den tiende dagen til sjøs passerte vi 500 nautiske mil. Etter mye prøving og feiling de første dagene har vi fått kostbar erfaring i seile balsaflåte. Nå lystrer flåten våre ønsker om kurs og fart. I starten slet noen ganger med å forstå flåtens bevegelser. Vi fikk også brudd på guarabord under flåten, og bruddene kom på bord som lå meget dypt i vannet langt framme. Bruddene fikset vi ganske enkelt ved å kappe de noe overdimensjonerte, brekte bordene, slik at vi fremdeles har tre reservebord. Hele tiden forandrer vi kjølens flate under det forhistoriske fartøyet, for å oppnå den optimale balanse og raskest mulig havseiling.

Den problemfrie seilasen de siste dagene har gitt oss mye ro og tid til refleksjon. Om natta deler vi styrvakta, og når vi sitter ved kompasset og skuer ut mot morilden som omkranser flåten som en glorie, hender det vi takker hverandre. Vi er så glade for at vi får oppleve havet fra dette enestående perspektivet, og for alle de fantastiske opplevelsene og inntrykkene som gjør dagene korte. En av de tingene vi har lært er at uten sidemannens innsats ville ekspedisjonen ikke vært mulig.


Vi hadde en stri tørn med å bygge verdens beste balsaflåte. Målsettinga er at seilinga vår står i stil med flåtens egenskaper. Og målet er en mest mulig fullkommen seilas mellom øyer og rev i vanskelig farvann. Enda viktigere er kanskje alt vi erfarer, og lærdommen at alt henger sammen. Selvlysende skumtopper om natten. Svermer av flygefisk om morgenen. Larver som blir til skjell på stokkene, mens de reiser gratis til korallene på den andre siden. Store doradofisk som hele dagen svømmer og spretter i sirkler rundt flåten og byr oss opp til lek, for senere på kvelden nærmest skjenke en av sine velsmakende brødre til vårt middagsbord. Ikke rart vi jubler.

Nå i mai har jeg jobbet 4 år med å få til dette. Vi går ihuga og vitenskapelig til verks i vår streben etter å nå våre mål, men vi glemmer ikke at vi har nådd det viktigste av dem. Flåten er på vannet. Olav H. Hauge har skrevet et dikt jeg nylig fikk tilsendt av kona. Det heter ”Mange års røynsle med pil og boge” og kan trygt deles med folk som lurer på hvordan vi har det ute på Stillehavet.

Det er den svarte prikken midt i skiva
du skal råka
nett den, der skal pili stå og dirra.

Du er nær, nærare –
nei, ikkje nær nok.

Og du lyt gå og plukka upp pilene,
gå attende, prøva på nytt.

Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili der ho står og dirrar.

Her er óg eit midtpunkt.

Torgeir

Seilet på reparasjon

06.05.2006 @ 09:15
Broken.JPG
Da jeg kom ut av hytta for å ta et morgenbad, sleit Bjarne og Øyvin med kursen. Seilet flagret vilt på framdekket, og vi bakket mot øst. Jeg ble beordra med i jibbinga og skulle dra seilet bakover på babord side da råa knakk med et langsomt brak.

– Var det jeg som gjorde det? spurte jeg Bjarne. Kapteinen så opp på råa, dro på det og sa til min lettelse at nei, - jeg så at den var litt bøyd til morran. Lyden av bambus som knuses fikk Anders ut av hytta med filmkamera. Minuttet senere var Olav våken, og ute på dekk. – Hva skjer?

Aldri så galt. Bjarne tok det hele med ro. Vi fant fram reservebambus og forsterket den nye råa med hardved fra Ecuador. Mens Bjarne surra råa gjorde Olav unna et halvtimes dykk under flåten. Anders filmet med Olavs dykk med kamera festet til en spesiallaget bambusrigg som han senket ned fra siden. Noen timer senere var seilet oppe og kursen igjen satt mot vest.

Torgeir

Tirsdag 2. mai

03.05.2006 @ 11:23
Øyvins dorado1
Vi er sultne. Fisk står på ønskemenyen hver dag. Også denne formiddagen var alle mann på stengene for å dra inn en av de mange storfiskene som leker seg rundt flåten. Fisken som bet på kroken til Øyvin må ha vært stor. Den dro ut nesten alt snøret fra snella, og etter hvert var Øyvin så sliten at han lot meg overta stanga mot lovnader om at fangsten var hans.

Først hadde jeg nok med å holde stanga oppe – forsøkte å slite fisken ut, men den bare dro og dro – den ville alle andre steder enn opp på flåtedekket. Anders filmet mens jeg forsøkte å holde den spesialbygde Tangaroa-stanga så høyt som mulig. Etter nok et kvarter lot fisken seg sveive inn. Jeg sveivet som besatt med vinsjen av en snelle, og da den meterlange fisken glinset i overflaten ville Øyvin ha æren å hale den inn de siste meterne. Bjarne sto klar med ”høtten”. Men som så mange ganger før vant fisken, akkurat da den fikk kontakt med stokkene akterut.


Med et kraftig sveip med halefinna slo den seg løs av Mustad-kroken og stakk til bunns, til stor banning og ergrelse fra det fulltallige publikum på dekk. Noe slukøret spiste vi vår stridsrasjon denne kvelden, men bare vent...


Torgeir

Mandag 1. mai

03.05.2006 @ 11:18
Tangaroa1
I dag har flåten gått som en drøm. Hvis vinden løyer bare hever eller senker vi en av senkekjølene akterut, for å holde kursen. Det skjer så sjelden at styrmann har full kontroll over fiskebrukene og handlingen i en god roman fra sin post i hengekøya. Derfra har han også god oversikt over det store kompasset fra den amerikanske marinen, datert 1941. Vi seiler med kurs 270 grader, ca. vest. Da tar vi med i beregningen at den kalde Humbolt-strømmen bringer oss nordover. Målet er å holde en nordvestlig kurs, i en lignende bane, men syd for kursen til Kon-Tiki.

Dagens store høydepunkt, om vi ser bort fra den fantastiske suppa jeg kreerte til lunsj, var en tur ut i gummibåten. Anders ønsket å nytte godværet til å ta noen bilder av vårt lille samfunn fra utsiden. Kaptein Bjarne og Olav gjorde i stand rampen og skjøv den vesle båten ned på havet. Alle fikk i tur og orden beskue den flotte farkosten forfra, fra siden og akterut. Et syn for guder, men jeg må innrømme at følelsen av å være isolert og forlatt ble forsterket etter turen. Da hjelper det å ha masse å gjøre på dekk. På balsaflåten Tangaroa kjeder ikke mannskapet seg et sekund.

Torgeir


Søndag 30. april

01.05.2006 @ 11:35
BjarneOlavSpiser
Etter en dag med lite vind, rydding og ustødige sjøbein fikk vi lønn for alt strevet de siste par årene. Vinden kom i natt. Olav foreslo seiling under vaktskiftet, men vi ble enige om en dags kursing før nattseiling. Men så snart det grydde av dag dro Bjarne og Øyvin oss ut for å dra opp storseil og toppseil. En utrolig følelse å se seilene fylles med vind, og kjenne flåten akselerere. En times justeringer med senkekjølene, og så satt kursen resten av dagen.

Vi noterer nyttige erfaringer for plassering av kjølene, og seiler jevnt over 2,5 knop med vind fra siden og til og med en liten vinkel skrått inn forfra. Det går rett vest, og hele mannskapet er i strålende humør. Mens flåten seiler flytter vi reservematerialer, rydder på plass matrasjoner, trener og fisker. Den tredje dagen på sjøen må kalles en perfekt dag.

Torgeir


Fredag 28. april

29.04.2006 @ 09:45
Torgeir
Det kanns helt fantastisk att få æran att sanda den førsta læges rapporten från Tangaroa Flotten som just nu sakta bogseras på Stilla Havet. Det har varit en helt otrolig dag med mycket stress før att få flotten klar før avgång och det var blandat med mycket kænslor då vi tog farvæl av familjer och alla andra nya vænner som har bidragit till att vi faktisk har lyckats få flotten på vattnet pa exakt samma datum som Kon-Tiki avseglade for exakt 59 år sen.

Den Peruanska Marinens sætt att hjælpa till i projektet samt organisera dagen har varit helt fantastiskt men det visar ocksa vilka avtryck Thor Heyerdahl gjort i historien hær i landet.

Mannskapets glædje nar vi vi læmnade kajen var rørande och jag tror inte jag sett ett så kænslofyllt øgonblick någonsin. Alla vet vi att de ca 100 dagar som væntar oss blir en utmaning men det ær ju en naturlig del i hela projektet før den delen.

Flotten flyter vældigt fint och vi kommer att bogseras hela natten så att vi kommer bort från de mest trafikerade stråken och i morgon ska vi børja segla!

Klockan visar 20.40 lokal tid.

Position: 11(grader)57.606 S – 077 (grader) 37.443 W och det ar mørkt och inte så stjærnklart. Rått och lite kyligt i luften, Bjarne, Øyvind, Olav, Roberto sover. Torgeir har vakten och jag informerar værlden.
Hælsar

Anders ”inte ænnu sjømann” Berg



hits