tangaroa

Tangaroa-ekspedisjonen handler om å oppdage fortidens eventyr og livet i havet på nytt - på en måte som har vekket interesse hos unge og gamle på tre kontinenter. I dag samles vi på Kon-Tiki Museet for å prate med besøkende og presse. For snart to år siden ble Tangaroa lansert på samme sted. Vi har nå gjort det vi sa vi skulle gjøre. Tangaroa er havguden i Polynesia, "havets hersker", og vårt navn på balsaflåtens flaggskip. Vi greide å lage en kopi av hva vi tror representerte de beste balsaflåtene i førhistorisk tid. Og vi greide under kaptein Bjarne Krekviks ledelse å seile denne nøyaktig dit vi ville. Dette var bare en drøm for meg, for fire år siden.Vi har også med vannprøvene fra Stillehavet. De skal overleveres til blant annet Universitetet i Bergen for analyser. Forskerne vil se om de finner forurensning som er skadelig for dyr og menneskers formeringsevne. Denne molekylære forurensningen er kanskje vår tids største miljøtrussel, selv om den er usynlig - eller kanskje nettopp fordi at den er usynlig. Selve havet som tilsøles må også synliggjøres. Vi har seilt en femtedel av jordens omkrets på et av våre verdenshav, et hav som knapt omtales i norske massemedier. Jeg mener Stillehavet angår oss, selv om det er langt borte. Ikke bare livet der, men også havets historie. Få vet at verdens største boksamling om dette temaet finnes på Bygdøy, på Kon-Tiki Museet i Oslo. I helga ble det arrangert flåteregatta i Stavern. Kanskje en av de femti unge deltakerne blir havforsker i framtiden? Eller kanskje en av dem vil utføre et nytt eksperiment med en "utdødd" farkost? Hvem vet? Men bildene fra Østlandsposten og nettstedet www.istavern.no tyder i alle fall på at deltakerne hadde det gøy. Hvis de arrangerer flåteregatta neste år også, vil jeg være med. Ikke som dommer (en umulig jobb), men som deltaker.

Fredag kveld kom Tangaroa-ekspedisjonen hjem til Norge. Familie og venner venta på oss på flyplassen. For Anders, Bjarne og Øyvin var dette første møte med familien på nesten fire måneder. Velkomsten varmet, og våre sponsorer fra Larvik hadde med seg gode nyheter om arbeidet med å få flåten hjem.

Reisa gikk som planlagt via Los Angeles med Air France. Flyselskapet tok spesielt godt vare på oss, etter at sjefen for selskapets kontor på Tahiti fikk brev fra den amerikanske ambassaden om at de kunne ta oss med uten gyldig visum. Den siste dagen i Papeete løste passproblemet seg da amerikanernes ambassade i Polynesia gjorde et sjeldent unntak fra regelen om visum for reisende som mellomlander i USA. Våre venner fra Raroia med George, Christian og Moena i spissen, kjørte oss til flyplassen og sa farvel på polynesisk vis. Vi kommer til å savne dem.


Flyturen ble behagelig med spesialoppvartning i flyets andre etasje, og besøket hos immigrasjonsmyndighetene i Los Angeles gikk problemfritt med den sympatiske og serviceinnstilte Isaac som guide.

Selv om vi bodde standsmessig på hotel Sheraton på Tahiti, var vi alle klare for å komme oss hjem den siste uka. Også kona mi fikk igjen oppleve at å besøke Tangaroa ikke akkurat er vanlig ferie. Hver dag var smekkfull med opplegg, og da vi fikk flåten på land og fyllt containeren følte vi at nok var nok.

Nå kan vi endelig kose oss med familien på norsk jord. Men snart kommer en ny arbeidsuke. Mandag er det pressekonferanse på Kon-Tiki Museet.

Torgeir

Uten nevneverdig dramatikk ble balsaflåten heist på land før helga.

Selve balsaflåten, ribbet for utstyr og rigg, veide sine 28 tonn. Men havnevesenet i Papeete kunne sine ting, og løftet ble utført noe mer elegant enn i Lima hvor de bygde en egen stålkonstruksjon for å sikre at stokkene og knutene ikke gikk i stykker. Denne gangen ble det bare brukt tykke stropper, og en meget fintfølende heisekran.

Kaptein Bjarne var kanskje den som var mest glad av oss da jobben var over. Pakkingen og heisingen og nedriggingen var Bjarnes siste store ansvar. Nå kan vi reise hjem.

Under overfarten over Stillehavet har vi flagget med en vimpel som det står Larvik på. Hjemtransporten av flåten er den siste store logistikk-utfordringen for Tangaroa. Vi har hatt ansvaret for å pakke flåten klar for skiping. Det vi alle lurer på nå er: Vil Larvik klare å få flåten helt hjem? Normalt er dette en jobb ingen reder tar på seg, ettersom flåten er alt annet enn enkel å heise av å på et skip, men ting tyder på at Tangaroa blir et unntak.

Torgeir S. Higraff

Denne uka har gått med til å pakke både container og flåten. Vi har fått gratis opphold hos havnesjefen. Værgudene har vært nådige. I flere dager har vi demontert flåten og båret alle løse deler på land, og videre inn i den seks meter lange metallboksen. Alt som skal inn i containeren må noteres ned på lister, og vi må være forberedt på at tollerne vil se innholdet i de over tretti kassene for å sjekke at innholdet stemmer med listene. Derfor har pakkingen vært en omstendelig prosess. Vi må vite hvor alt finnes. Tangaroa kan når som helst starte flyttebyrå, for er det noe vi kan etter denne ekstedisjonen så er det komplisert logistikk. Bjarne har ikke helt tatt av seg kapteinsbindet. Med sin sedvanlige ro styrer han pakkingen og ser til at vi andre putter tingene på rett plass. Først når det mørkner tar vi kveld. En blir igjen på flåten for å passe de tingene som er igjen, og vi andre kjøres hjem av våre personlige verter Moena og Leslie.


Under de siste lunjspausene på flåten blir vi tankefulle alle mann. Å demontere det som har vært vårt hjem i tre måneder er litt vemodig. Alle de små tingene får oss til å tenke på episoder under overfarten, eller noe som hendte i Ecuador og i Peru. Totoramatter fra Titicaka, bambus fra Quevedo, påhengsmotor fra en butikk i Larvik. Også de brukne senkekjølene er med i containeren. Ødelagte ting er en fortelling i seg selv. Hva var det som hendte der ute på havet? Hvordan greide vi å frakte 11 balsastokker og 8 tverrstokker fra sin plass på rot i plantasjen og helt til havna i Papeete?
Hvor mange har sett disse stokkene på nært hold siden vi hentet dem? I pausene blir vi nostalgiske, og tenker på alt vi har opplevd. Det er ikke plass til flere opplevelser, noe våre venner Moena og Leslie erfarer. Når de foreslår ett eller annet, vil vi som regel bare ta det rolig, sitte ned et sted og ikke gjøre noe. Moena mener at vi er blitt udelelige som team, en klikk som ikke mange kommer helt inn på. Vi har opplevd ting sammen som det tar tid for andre å forstå.

Det var et stort øyeblikk da vi satte låsen på den fullstappede containeren. Den skal til Larvik. Det skal også flåten, noe som innebærer mer enn kroppsarbeid for oss i mannskapet. Vi flyr fra møter til møter, mens det alltid er noen av oss som jobber med demonteringen av flåten. Vi snakker med konsulen, med sjefen for havna, med ingeniørene som skal heise flåten og representanter fra rederiet. Og enda en gang, i skrivende stund, skulle jeg egentlig vært hos presidenten med de andre i mannskapet og heve glassene.

- Når noen av regningene er betalt kan dere reise hjem, før det må vi ha dere her, sier den norske konsulen, uten at jeg kan si om hun fleiper eller ikke.

Vi skal hjem neste uke, med eller uten amerikansk visum. Kanskje det blir tid til en dag eller to med feriering?

Torgeir S. Higraff

Arriving the Society Islands, Tangaroa was met by a spectacular welcome ceremony at the old temple ruins Marae Taputapuatea at the island Raiatea, the most important traditional temple in Polynesia. Regarded as French Polynesia's most sacred isle, Raiatea is the old cultural centre of the Polynesian islands.

After a troublesome night, the Tangaroa crew was picked up at the raft by outrigger canoes and brought ashore as if they were kings! More than 1000 people participated in the traditional reception, starting with a welcome speech, flower gifts, religious blessings and stone offering on the beach. Then the crew took part in a ceremony at the old sacrificial grounds before entering the main temple ground where the official part of the ceremony took place. Here the crew was brought gifts, and they were celebrated with great speeches.

In Torgeir's own words: "People awaited us like they did in ancient times when powerful chiefs arrived in their double canoes from other islands. The ceremony is meant to remind the population of times long gone, when guests brought stones to the great sacrificial grounds of Taputapuatea. We brought stones from Peru. Once this island was the centre of Polynesia, and according to local oral history, all the other islands were populated from here.

Now we are done with sailing and experimentation. The expedition is a success; we are very pleased with the results and the samples collected. We have sailed more than 4500 nautical miles, which equals 1/5 of the distance around Equator. Now we are heading for our final destination - Tahiti - by the means of tugboat. Nobody will take the chance of arriving too late for the last, but not least, ceremony: The one in Tahiti!"

Tangaroa landing in Papeete on Tahiti!
At four pm Sunday 30th of July 2006, Tangaroa arrived at the harbour of Papeete, 24 hours after the estimated time of arrival. At the last stretch the raft was in for a rough treatment, but it seems no serious damage has been done to the raft or the equipment.

About 1000 people greeted the bearded, suntanned and soaking wet seamen at the harbour of Papeete. The crew was visibly touched and overwhelmed by the warm welcome and the great reception, and they all agreed the expedition had come to a most successful end. 93 days after leaving Callao in Peru they were able to step ashore in Tahiti - the final destination of the expedition!

According to the programme the reception should have taken place on Saturday afternoon, but due to high waves, the tug boat could not get them in Raiatea in time. Raiatea is situated west of Tahiti, and towing would be necessary to go against the winds and currents on their way back.The night of towing became a tough one both for the raft and the crew, with hardly no sleep at all, but this was quickly forgotten when Tangaroa proudly entered the harbour of Papeete, escorted by two tug boats and sailors in outrigger canoes.

The expedition members were celebrated like great heroes! Drummers created an exciting atmosphere from first sight of the raft on the horizon, and an artificial beach had been made in the harbour to create an authentic feeling of ancient times. When entering the beach, the crew was once again given a traditional welcome speech and flowers around their neck, before being carried one by one to the ceremony area and lead through colourful dancing groups on to the stage. The reception area was beautifully decorated with flowers and traditional handcraft made of palm leaves.

Mona Sæverud Higraff, wife of expedition leader Torgeir, and Olav's parents, Grethe & Thor Heyerdahl Jr, were among the waiting crowd in addition to Norwegian friends and some representatives of French / Polynesian authorities.The plane with the President Oscar Temaru was delayed, so all he had time for when he finally arrived was to congratulate the Tangaroa crew. Luckily they got to meet him again two days later. In the name of the President, the Minister of Cultural Exchange gave the welcome speech. The ceremony included traditional singing and dancing, a religious ceremony and several speeches from different officials, all tied nicely together by Mr. Georges Estall, Mayor of Raroia and President of the Raroia Association.

Raroia Association has been the coordinator of all three receptions in French Polynesia, and outstanding hosts for the expedition members during their stay. The main aim of the organisation is to create a new Kon-Tiki museum and a hotel in Raroia, the atoll in the Tuamoto Group where Kon-Tiki shipwrecked in 1947!

El primer encuentro con The Society Islands fue una seremonia de bienvenida espectacular en el centro antiguo y religioso del Oceano Pacifico en Raiatea en las ruinas del templo Marae Taputapuatea.

Después de una noche dura los tripulantes de Tangaroa fueron llevados a la isla como reyes. Canoas les llevaron de la balsa a la isla donde estuvieron esperando más de 1000 personas con una seremonia tradicional. En la playa les bendicieron religiosamente y pusieron piedras según la tradición antigua. Después tuvieron una seremonia en el sitio de sacrificios. El parte principal de la seremonia fue situada en el gran plaza de los templos. Aqui los tripulante recibieron regalos y charlas de la gente de las islas.

Las palabras de Torgeir: "La gente nos esperaba como en los tiempos antiguos cuando los jefes poderosos cruzaron el mar entre las islas. La seremonia es para acordar a la gente los tiempos pasados cuando los invitados llevaron piedras de sus casas al sitio de los sacrificios, Taputapuatea. Nosotros llevamos piedras de Peru. Anteriormente este lugar fue el centro de todo la Polinesia. La población de las islas en el alrededor viene de Raiatea. En sus canoas viajaron casi 4000 kilómetros.

Ahora acabamos con la navegación e las investigaciones. La expedición fue un éxito, y estamos muy contentos con los resultados de la información que hemos obtenido. Hemos navigado más que 4500 millas náuticas, algo que corresponde a un quinto de la distancia del equador de la tierra.

Tangaroa llega a Papeete en Tahiti!
A las 16.00 horas el domingo 30. de julio 2006 Tangaroa llegó en el puerto de Papeete, 24 horas después de la hora de llegada estimada.

La balsa sufró durante la ultima etapa, pero parece que el equipo sobrevivió sin daños significantes.

Aproximadamente 1000 personas recibieron a los tripulantes como héroes. Fue un momento emocional para los tripulantes que concluyeron que la expedición habia sido un éxito. 93 días despues de que zarpó la balsa de Callao, Perú entramos a tierra en Tahiti, la Polinesia Francés - la destinación final de la expedición!

La recepción fue planificada para el sabado en la tarde, pero el remolquador no pudo salir por olas demasiado grandes. La isla de Raiatea esta situada en el oeste de Tahiti, y por eso era necesario utilizar un remolquador. Fue una noche dura con desorden en la balsa por la fuerza de la velocidad. Pero cuando Tangaroa llegó el dia siguiente acompañada por dos remolquadores y varias canoas olvidaron los retos de la noche.

Recibieron a los tripulantes en una manera espectacular. Empezaron a sonar los tambores cuando la balsa apareció por el horisonte y crearon un ambiente muy emocional.

Pusieron una playa artificial para la llegada de los tripulantes. Recibieron a los tripulantes con ramos de flores y una seremonia tradicional. Llevaron a los tripulantes al sitio de la seremonia donde hubo un show espectacular de bailes tradicionales.

Todo el area de la recepción fue decorado lleno de flores y de hojas de palmeras. En el muelle estuvieron esperando la esposa del líder de la expedicón Mona Sæverud Higraff y los papás de Olav, Grethe og Thor Heyerdahl Jr. con los autoridades de la Polinesia.

El avion con el presidente Oscar Temaru, fue retrasado y llegó justo a tiempo para dar sus felicitaciones a los tripulantes antes de que terminó la seremonia.El Ministro de la Cultura dió un discurso en el lugar del presidente. Tuvieron cantantes locales y una seremonia religiosa - hubo varias charlas y toda la seremonia fue organizado por el alcalde de Raroia y el Presidente de la Asociación de Raroia Georges Estall.

La Asociación de Raroia ha organizado todos los eventos y están planificando la construcción de un museo de Kon-Tiki en Raroia, el atolón dondo llegó Kon-Tiki en 1947.

Thor Heyerdahl og hans mannskap brukte 101 dager på reisen fra Callao til Raroia i 1947. Det er 30 dager siden Tangaroa ankom Polynesia, men fremdeles tas vi imot som helter på øyene vi besøker, med eller uten flåte. Dag 101 besøker Tangaroa naboen til Tahiti, Moorea. Befolkningen hadde håpet å få se balsaflåten, men da Tangaroa ikke tok sjansen på mer sleping, ble vi likevel invitert til å tilbringe de siste dagene av det offisielle programmet på den vakre naboøya til Tahiti. Nå skal flåten og utstyret pakkes og sendes til Norge, og det skjer til kais hos havnemyndighetene i Papeete på Tahiti.


Torgeir

Kjempekjekt å se kona igjen, etter 3 måneder. Flåten ligger utenfor hotellet vi bor på, og hver dag kjøres vi rundt på intervjuer og foredrag, eller vi besøker presidenten i presidentpalasset.

Det er en uvirkelig mottakelse vi har opplevd her på Tahiti. Overalt i aviser, TV og radio snakkes det om vikingene fra Stillehavet. Overalt hvor vi går skriver vi autografer til forbipasserende. Dette er for mye av det gode.

Klokka 16.00 søndag 30.juli 2006 ankom Tangaroa havnen i Papeete, ett døgn etter planlagt ankomst. Flåten fikk hard medfart under siste etappe, da slepebåten holdt høyere fart enn Tangaroa trivdes med. Like før de nådde havnen, i sterk motstrøm veltet sjøen opp mellom stokkene og la kahytten med det elektroniske utstyret under vann. Likevel ser det ut til at det elektroniske utstyret kom fra dukkerten uten skader.

Rundt 1000 frammøtte hyllet oss. Den lenge planlagte mottakelsen var meget rørende, og vi var samtidig lettet over at alt har gått som planlagt! 93 dager etter at flåten la ut fra Callao i Peru kunne vi gå i land på Tahiti i Fransk Polynesia - ekspedisjonens endelige mål!

Det var en meget stolt Thor Heyerdahl Jr. som tok i mot yngste sønn Olav i Papeete. - Det er intet mindre enn en bragd det disse guttene har gjort, sier han. Ekspedisjonen har vært fantastisk godt planlagt og gjennomført, og jeg vet at min far ville ha gledet seg stort om han hadde fått oppleve dette.

Tangaroa-ekspedisjonen hadde sin første landkjenning allerede 8.juli på Raroia, atollen der Kon-Tiki endte sin ferd i 1947. Da hadde Tangaroa seilt samme distanse nøyaktig en måned raskere enn Kon-Tiki, og med dette bevist sine forbedrede seilings- og manøvreringsegenskaper. På Raroia fikk vi en gripende mottakelse hvor alle øyas innbyggere deltok, og vi fikk med egne øyne se revet der Kon-Tiki ble kastet på land. Ferden videre mellom øyene i Tuamoto-gruppen ble en av de tøffeste utfordringene når det gjaldt manøvrering av flåten, for vind og strøm skiftet retning kontinuerlig, og vi måtte til en hver tid ha klaring til land på begge sider i tilfelle av vinddreining.

Etter sterk oppfordring fra polynesiske entusiaster, seilte ekspedisjonen så forbi Tahiti og videre til øya Raiatea, det gamle kulturelle og religiøse senteret for Stillehavet, hvor vi ankom 24.juli. Der var Tangaroa sentrum for en seremoni i den gamle tempelruinen Marae Taputapuatea, hvor mer enn 1000 frammøtte dannet rammen rundt et to timer langt rituelt program.

A las 16.00 horas el domingo 30. de julio 2006 Tangaroa llegó en el puerto de Papeete, 24 horas después de la hora de llegada estimada.

La balsa sufró durante la ultima etapa, cuando el remolquador llegó con una velocidad demasiado alto para la balsa. Justo antes de llegar al puerto, con un corriente fuerte contra la balsa, el mar entró a la cabina y sobre el equipo electrónico. Parece que el equipo sobrevivió sin daños.

Aproximadamente 1000 personas llegaron para celebrar la llegada de la balsa. La recepción , que habian planificado con bastante tiempo de anticipación, fué muy emocionante y sentimos alivio de que todo pasó bien y según nuestro plan! 93 días despues de que zarpó la balsa de Callao, Perú entramos a tierra en Tahiti, Polinesia Francés - la destinación final de la expedición!

Tangaroa llegó a tierra firme por la primera vez el 8. de julio en Raroia, el atolón donde Kon-Tiki terminó su viaje en 1947. En Raroia Tangaroa habia navegado exactamente la misma distancia de Kon-Tiki usando un mes menos. Con eso mostraron que Tangaroa tiene propiedades para navegación superiores a las de Kon-Tiki. En Raroia todos los habitantes de la isla nos recibieron con mucho cariño, y pudimos ver el lugar exacto donde llegó Kon-Tiki. El viaje entre las islas en el grupo de Tuamoto fue el reto mayor de todo el viaje en cuanto a la navegación de la balsa. El viento y el corriente estaban cambiando constantemente. Todo el tiempo tuvimos que mantener una distancia sufficiente a la tierra para no tener un accidente cuando cambió el viento.

Expertos recomendaron seguir pasando Tahiti para llegar a la isla de Raiatea, el centro antiguo y religioso del Oceano Pacifico donde llegamos el 24. de julio. En Raiatea nos recibieron con una seremonia en las ruinas del templo antiguo que se llama Marae Taputapuatea, donde más de 1000 gente participaron en un programa de dos horas de rituales tradicionales.