Mottatt som helter

28.07.2006 @ 10:16

Tangaroa har igjen nådd et bestemt mål, øya Raiatea vest for Tahiti. Inne på land ventet folk slik de gjorde i forhistorisk tid da mektige høvdinger seilte dobbeltkanoer mellom øyene. Seremonien skal minne befolkningen på øya om de svunne tider, da gjestene bar med seg steiner fra sitt hjemstedet sitt og til den store offerplassen Taputapuatea. Vi hadde steiner med fra Peru. En gang i tiden var dette sentrum i hele Polynesia. Fra denne øya ble de andre øyene befolket. De reiste nesten 4000 kilometer i kanoene sine.


Nå er vi ferdige med ekspedisjonens seiling og eksperimentering. Det har blitt en vellykket ekspedisjon, vi er meget tilfreds med resultatene og dataene vi har innhentet. Vi har seilt mer enn 4500 nautiske mil, som tilsvarer en femtedel av jordomkretsen rundt Ekvator. Nå går turen til endestasjonen Tahiti, med hjelp av taubåt. Ingen tar sjansen på at vi kommer seint til den siste og største seremonien, den på Tahiti.



Torgeir S. Higraff


Alvorets timer er forbi

23.07.2006 @ 14:32

mannskapet_400.jpg
Da vi møtte det ene revet etter det andre i Tuamotu-arkipelet, med opp til fire knops fart, var humøret ombord på topp. Flåten lystret. For å seile klar av revene behøvde vi bare å stille seil og senkekjøler riktig. Kunnskapene til Bjarne og Øyvin kom til sin rett. Riktignok måtte vi ta turen nordover, mens vi egentlig foretrakk sydvest, men det er rart – en lengre omvei smaker godt når alternativet er havari. Verre var det da et nytt rev kom opp i horisonten på minkende vind. Da varte det en stund mellom morsomme kommentarer. Muligens falt en og annen ordre i sur jord. Men selv da vi hørte brenningene, og vinden fra værmeldinga uteble, slik at flåten sakte ble sugd mot lagunen på stigende vann, selv da var det ikke tegn til uro blant mannskapet – ingen frykt.

rydde_400.jpg
Beregningene stemte. Høyden som var vunnet i forkant var tilstrekkelig, og først nå forstår jeg hva seilerne mener med å skaffe gunstige posisjoner. Det er som et sjakkspill der du må tenke mange trekk framover. Likevel er det lett å observere en stigning i humøret fra dagene mellom de farlige øyene til vi kom ut i åpent hav. Spesielt nå som vi har vind i seilene. Vi får masse energi i kroppen som tas ut i ryddesjau, lek og sang. Alt bør skinne ombord, særlig hvis vi får like mange gjester på flåten som under vårt besøk på Raroia. Kassene vaskes innvending og utvendig, søppel gjemmes under dekk, verktøyet oljes og smøres og rusten på bestikket pusses vekk. Nå skal vi seile til Raiatea. Går alt etter planen, blir turen fra Raiatea til Tahiti en slags seiersrunde. Hvem vet? Kanskje kommer presidenten?

 

Torgeir Sæverud Higraff


No more Hard Days

23.07.2006 @ 14:31
mannskapet_400.jpg
We had great fun on the raft in the Tuamotu Archipelago, when we passed several reefs with up to four knots speed. The raft obeyed our commands. All we had to do to get clear of the reefs was to adjust the sail and guaraboards. Glad we had the knowledge about sailing, represented by Bjarne and Øyvin. We were forced to set the course north, when we really wanted to go southwest, but of course – the long path is preferable before a disaster. The challenge turned into a problem when the wind was decreasing and a new reef came up in the horizon. Time elapsed between our jokes. This had probably a negative effect on how we received orders from the officers. But still in the tense moments; when we could hear the breaking swells, and the wind from the weather forecast didn’t show up – and the raft was sucked into the lagoon with the rising tide - still then there was no sign of fear among the crewmembers.

rydde_400.jpg
Our calculations turned out to be correct. The positions we had won during the breeze were good enough to keep us away from disaster, and now I understand the sailor when he talks about this kind of strategies. It’s like a game of chess: You have to think many moves ahead. Nevertheless, it’s easy to see the changing mood since we came out of the dangerous archipelago, specially now when we have wind in our sails. Our bodies are filled with energy that we use to clean up the deck, and to have fun. In a few days everything must shine on deck. Now we are sailing towards Raiatea. Then we do a kind of victorious round back to Tahiti. Who knows? Maybe the president will visit the raft?  Torgeir Sæverud Higraff

Se acabó el trabajo duro

23.07.2006 @ 14:30
mannskapet_400.jpg
Nos divertimos mucho en la balsa navegando por el Archipiélago Tuamotu. A casi cuatro nudos de velocidad, la balsa respondió a nuestras maniobras cuando pasamos por varios arrecifes. Todo lo que teníamos que hacer para sortear las peligrosas corrientes y evitar los arrecifes, era ajustar las velas y mover las guaras. Gracias a la vasta experiencia de Bjarne y Øyvin navegando a vela, fuimos forzados a poner rumbo norte, cuando teníamos que ir al suroeste. De hecho, es mejor ir por el camino largo, que camino al desastre. El reto se convirtió en problema cuando el viento comenzó a disminuir y un nuevo arrecife aparecía en el horizonte. Con poco viento, estábamos a merced de las cambiantes corrientes. Nuestras habituales bromas se hicieron menos frecuentes. Pero aún en los momentos más tensos, como cuando podíamos oir las olas reventar sobre los arrecifes y el pronóstico del tiempo no se mostraba como debía, o cuando la balsa fue ”succionada” en el estrecho pasaje para ingresar a la laguna interior de Raroia, el miedo nunca presentó su cara entre la tripulación.


rydde_400.jpg
Nuestros cálculos terminaron siendo correctos. Las posiciones ganadas cuando teníamos viento fueron suficientes para alejarnos del peligro de un naufragio. Ahora entendemos a los navegantes cuando se refieren a este tipo de estrategias. Es como un juego de ajedrez, uno tiene que pensar en varias jugadas y opciones por delante.  Pasamos la página, y luego de salir de este peligroso archipiélago, se puede sentir el creciente ánimo entre la dotación, especialmente cuando el viento hincha nuestras velas. Hemos recargado energías y las usamos para limpiar la cubierta y divertirnos. En contados días todo estará brillando en la balsa. Ahora navegamos rumbo a Raiatea y luego a Tahití. ¿Quién sabe? Tal vez el Presidente vaya a visitar nuestra balsa.

 

Torgeir Sæverud Higraff


Har Guden for stress og tidstabeller innhentet oss?

21.07.2006 @ 09:25

Mandag er vi invitert til å delta i en seremoni i Marae Taputapuatea, et hellig sted på øya Raiatea, vest for Tahiti. Stedet har de største og best bevarte templene, og rager som blant de mest hellige i hele Polynesia. I forhistorisk tid drev de med menneskeofringer der (det er funnet flere tusen hodeskaller). Stedet ble også brukt til fester når de lokale tok imot viktige gjester fra andre øyer. I moderne tid har flere replikaer av gamle kanoer valgt å legge opp ruta med stopp utenfor Raiateas hellige steiner.


For oss er dette en viktig tradisjon som vi er stolte av å få videreføre. Men avtaler er ikke lette å holde når du reiser med balsaflåte. Vi rakk så vidt den forrige på Raroia. Nå trenger vi mer vind for å rekke avtalen på Raiatea. Hvis du reiser nordvest med fly fra Tahiti, finner du oss drivende alene på den rolige sjøen etter drøye 160 kilometer. De siste dagene har vært uten særlig framdrift, men vi greier noen nye meter i riktig retning, hvert eneste minutt.


Vi er på vei til en viktig avtale, men vel så viktig er det å samle vannprøver fra Stillehavets overflatefilm.

Torgeir


¿De regreso a la presión de los cronogramas?

21.07.2006 @ 09:24
El lunes estamos invitados a participar en una ceremonia en Marea Taputapuatea, un lugar sagrado en la isla de Raiatea, al oeste de Tahití. Allí se encuentra el más grande y mejor conservado templo en la Polinesia, que antiguamente fuera destinado para sacrificios (inclusive humanos) y la recepción de importantes invitados. En los últimos tiempos, las réplicas de antiguas canoas llegan a visitar el área.

Para nosotros, es un honor participar de esta importante tradición, pero es muy difícil cumplir con una cita programada cuando uno viaja en balsa. Pudimos cumplir con la primera de ellas en Raroia, justo a tiempo. Ahora necesitamos tener viento para cumplir con la próxima cita. Estamos a 160 km. al noreste de Tahití y varios aviones nos han podido ver en su ruta. Los últimos días no hemos avanzado mucho, pero cada minuto hacemos lo possible para ir cada vez más al oeste.

Torgeir

Has the Lord of Stress and Time Tables found us?

21.07.2006 @ 09:22
Monday we are invited to take part in a ceremony in Marae Taputapuatea, a sacred place on the island Raiatea, west of Tahiti. The site has the largest and best preserved temples, and is among the most sacred in Polynesia. In ancient times, this was the place for sacrifices (also thousands of humans), and the place locals received important guests. In modern times, replicas of the old canoes have made stops here.

For us, this is an important tradition, and we are honored to continue it. But appointments are not easy to keep when you go by raft. We made it for the big one in Raroia, just in  time. Now we need more wind to keep our next. If you go by plane northwest from Tahiti you will find us after about 160 km. The last days have been without much progress, but we manage to go a few meters to the west, every minute.

Torgeir

Tangaroa sails on

14.07.2006 @ 12:54
20060712 avskjed.jpg
The full moon appears to be an orange on the horizon, lighting up our sails. We have already been sailing for a while again, now heading further westwards from Raroia. Captain Bjarne has ordered change in watch hours. To me, it means I will be on watch from 5 o’clock to 8 o’clock morning and evening. I am the kind of person who generally loves mornings, and I really enjoy the hour before sunrise. 

It feels good to be out on the sea again, even if our stay in the lagoon was ever so fantastic! We are having good winds now, and the currents seem to be on our side – we sail at a speed of 3 knots most of the time, with topsail and all. The plan is to sail in between the islands of the Tuamoto group – finding the fastest route to the Leeward Islands (The Society Islands).The challenge is that the winds, waves and the currents vary a lot here. We expect to meet more ships, as we now follow the main route. Our biggest fear is that the wind should disappear completely at the wrong point in time – then the reefs may become dangerous….

The raft has been filled with fresh food. We have been assigned the task to eat not less than one big bag of coconuts….each! Raroia has even managed to find sponsors for the reception. Together with the authorities of Tahiti, 100 kilos of supplies arrived on the chartered plane last Saturday. At least 10 kilos of this are sweets and candy… :-)



Torgeir


Tangaroa continúa

14.07.2006 @ 12:48
20060712 avskjed.jpg
Ahora hacia Leeward Islands y Tahiti – por fin!

La luna llena parece una naranja en el horisonte, iluminando nuestra vela. Ya tenemos tiempo en el mar otra vez y seguimos hacia el este dejando Raroia. El capitán Bjarne nos ha dado otros horarios. Para mi significa que tengo que trabajar entre las 5 y las 8 de la mañana y en la noche. Me encanta las mañanas y las horas antes de la salida del sol. Nos sentimos bien en el mar otra vez – aunque nuestra estancia en la laguna fue maravillosa. Tenemos buenos vientos por el momento y el corriente también nos ayuda – mantenemos una velocidad de 3 nudos la mayoria del tiempo con las dos velas arriba. Vamos a navegar entre las isles del grupo Tuamotu – encontrando la ruta más rápida a Leeward Islands (The Society Islands). El reto es que el viento, las olas y el corriente cambian constantemente. Como estamos en la ruta principal, probablemente vamos a encontrar más naves. Nuestro temor mayor es que el viento va a desaparecer completamente en un momento desfavorable – los escollos pueden volverse peligrosos…


La balsa está llena de comida fresca. Nos han dado el reto de comer una bolsa grande de coco… cada uno! Raroia ha logrado encontrar auspiciadores para la recepción. Con las autoridades de Tahiti, 100 kilos de suministros ha llegado en un avión el sábado pasado. Por lo menos 10 kilos de dulces… :-) 



Torgeir


Raroia celebrando la llegada de Tangaroa

14.07.2006 @ 12:44
tanga_400.jpg
He regresado a la balsa en la laguna azul celeste. He llevado a Bjarne en la lancha justo a tiempo para el partido final de fútbol en el campeonato mundial que pueden ver en una pantalla grande en un edificio pequeño de ladrillos. Ese edificio lo visitaron también en 1947. Cuando terminaré escribir este texto regresaré para ver la segundo parte del partido. Estoy eschuchando los gritos de alegría atrás de las palmeras...

El capitán Bjarne fue el centro de atención cuando los tripulantes pisaron la arena caliente a las nueve de la mañana en frente de todos los habitantes de las islas pequeñas de Raroia. Habían preparado la recepción varios días. La llegada del vice-presidente de Polinesia Francesa inició toda la seremonia. Llegó en una avioneta – construyeron la primera pista para aviones hace solamente un año en Raroia. Despúes entró Miss Mundo de 2004 a nuestra balsa para regalarnos ramos de flores de bienvenida. Expertos de remo de canoas nos llevaron a la isla. Cantando la canción de Kon-Tiki y de Tangaroa polifónicamente, con música de guitarras nos dieron una bienvenida impresionante. Todos los niños bailaron con ropa tradicional hecho de hojas y de flores. Un sacerdote católico dio sus bendiciones para la expedición en el caso de que el efecto del obispo de Lima estaba desapareciendo...

 

La sermonia habia planificado desde enero cuando tuvimos el primer contacto con el gerente peruano Felix Vilchez que ahora vive en Tahiti. El nos puso en contacto con el alcalde de Raroia, George Estall, un caballero visionario educado en Inglaterra. Descubrimos que era un fanático pos canoas y que habia tenido conocimiento de Tangaroa desde hace mucho tiempo y al principio de este año empezó a planificar la llegada de la balsa. El hecho de que llegamos justamente este jueves en el punto de sudeste de Raroia fue algo que coincidió perfectamente con los planes del alcalde. Cuando llegamos a una posición ideal en el punto de sudeste de Raroia donde pudimos escuchar y ver las olas que rompieron en el escollo el alcalde llegó en su bote rápido y Olav y Bjarne salieron con el para buscar un lugar para tirar la ancla. Cuando regresaron el viento habia desaparecido y era casi oscuro. Decidimos quedarnos en la balsa con las velas abajo. Cuando despertamos, el viento llegó del norte y no era muy favorable para nosotros. Si no fuera por la ceremonia del sábado hubiéramos podido esperar y regresar por el oeste, esperando un viento mejor para la navegación. Pero en estas circunstancias, con todo el pueblo esperando en la laguna y el vice-presidente y el ministro llegando en un vuelo solamente para vernos, no tuvimos otra opción de entrar remolcados en el lado este del atolón entrando a la laguna.



Hoy dia apreciamos este asistencia. Bjarne, según la tradición de Polynesia, ha recibido un nombre nuevo: Teheoru o Tiki. Durante la cena la gente de Raroia, el vice-presidente nos prometió asistancia también en la llegada en Society Islands. Ni puedo imaginar como las autoridades de Turismo nos van a recibir allá. Estoy totalmente agobiado de todas las impresiones y la hospitalidad de esta gente. Quiero concluir usando las palabras de Øyvin: “Con razón existe la leyenda del paraíso en el Pacifico”


Torgeir Sæverud Higraff


Tangaroa seiler videre

13.07.2006 @ 08:45
20060712 avskjed.jpg
Fullmånen står som en appelsin på horisonten, og lyser opp seilduken. Vi har allerede seilt et godt stykke vest for Raroia. Bjarne har gitt ordre om vaktrullering. Det betyr for min del at jeg får vakta fra 5 til 8 om morran og ettermiddag, og dermed har vi alle hatt vakt til alle døgnets tider. Jeg er A-menneske og nyter timen før soloppgang. Det kjennes godt å være på havet igjen, selv om oppholdet i lagunen var aldri så fantastisk. Vi har hatt god vind og strøm – går for det meste i over 3 knop med toppseil. Planen er å seile mellom øyene i Tuamoto, å kjøre raskeste veien til Selskapsøyene. Utfordringa er litt mer variable vind og føreforhold. Vi regner også med å se en del skip, ettersom vi følger skipsleia. Skulle det bli vindstille til feil tidspunkt kan øyene og revene bli litt for nærgående.  

Flåten har blitt tilført en del proviant. Vi har fått i oppgave å sette til livs ikke mindre enn en sekk med kokosnøtter... på hver mann. Raroia har også rukket å skaffe sponsorer til balsaflåtebesøket. Sammen med myndighetene fra Tahiti kom hundre kilo mat med flyet sist lørdag. Minst ti av kiloene er godteri.


Lek og moro med øyfolket

12.07.2006 @ 09:43
Roberto utøver Patia Fa

Befolkningen på Raroia har oppvartet oss både med måltider og aktiviteter. Flere ganger om dagen kommer de i båt ut til flåten. Noen har med barna sine, og vil se hvordan vi har det på dekk og inne i hytta. Blant barna er maskoten Blekkulf populær, og besøket er ikke over før vi har gitt dem bilde av mannskapet med autografer. Andre kommer for å ta oss med på snorkeling, dykking, fiske eller fugletitting. Olav har filmet hai på nært hold i tidevannskanalen mellom lagunen og storhavet. Roberto utmerket seg som ekspedisjonens beste utøver da vi ble utfordret i den lokale spydleken Patia Fa. De fester en kokosnøtt til en åtte meter lang flaggstang, og med sin eminente teknikk greier de å treffe kokosnøtta med de lette spydene. Etter dagene med uvant mye bevegelse passer det oss fint å innta kjempestore måltider i kommunehuset, hvor et langbord er satt fram til oss og de to ledende mennene i landsbyen – akkurat som Kon-Tiki-gutta i 1947 – i samme bygning hvor de ifølge Thor Heyerdahl ”sov på rekke og rad som de syv dvergene i Snehvit-fortellingen”. Nå er det leit å forlate folket på Raroia. Men vi må videre til det endelige målet: Tahiti.



Torgeir

Raroia celebrating the arrival of Tangaroa

10.07.2006 @ 15:50
tanga_400.jpg
I am back on the balsa raft anchored on the shallow turquoise waters of the Raroia lagoon. I have brought Bjarne ashore by boat, just in time for the final soccer game of the world championship which is being shown on a wide screen in a small brick building also visited by the Kon-Tiki crew in 1947. When I finish this text, I will row back in to join him for the second round. From behind the palm trees I can already hear the cheering...

We then sailed to an ideal position on the south-western point of Raroia where we could see – and hear – the breaking waves against the reef. The mayor came out to meet us in a speed boat, and Olav and Bjarne went with him to search for a place to anchor. When they came back it was already dark, and there was almost no wind at all, so we decided to spend the night on the raft, with the sails down.  When we woke up, the wind came in from the north, which was the least favourable of all directions for our purpose… If not for the important happenings on Saturday morning, we would have sailed back east to wait for better winds, but under the circumstances, with the whole community waiting for us in the lagoon, and the vice-president and the minister coming on a chartered flight just to meet us, we had no choice but letting ourselves be towed along the west side of the atoll and into the lagoon.



Today we really appreciate this assistance. Bjarne has, according to Polynesian tradition, been given a new name: Teheoru o Tiki. During dinner with the people of Raroia, the vice-president promised us assistance also on the arrival at the Society Islands. The plans made for us there by the tourist authorities reach far above my wildest imagination, and I am still completely overwhelmed with all the impressions and the incredible hospitality of this people.   I will conclude by using the words of Øyvin: ”No wonder the legend of a Pacific paradise exist”!

Torgeir Sæverud Higraff

Raroia feiret Tangaroas ankomst

10.07.2006 @ 08:51
bjarne_400.jpg
Jeg er tilbake i balsaflåten som ligger ankret opp i det grunne turkisvannet i lagunen. Har rodd Bjarne hundre meter inn til stranda, akkurat i tide til VM-finalen som vises på storskjerm i landsbyens eneste kommunale bygning, en liten murbygning som også mannskapet på Kon-Tiki besøkte i 1947. Når jeg er ferdig med denne teksten skal jeg ro inn for å få med meg andreomgangen. Bak palmene hører jeg jubelen.

Kapteinen Bjarne var meget velfortjent midtpunktet da mannskapet klokka ni om lørdagsmorgenen satte beina i sanda foran alle innbyggerne på de små øyene og steinene som danner atollen Raroia. Befolkningen hadde forberedt velkomsten i flere dager. Det starta med at vi seilte inn til land da flyet med visepresidenten landet (de fikk flystripe for et års tid siden). Miss World fra 2004 steg opp på flåten for å henge på oss blomsterkranser. Mestere i kanopadling tok oss inn til land i utriggerkanoer. Sangen om Kon-Tiki og Tangaroa ble fremført med lokale gitarinstrumenter og flerstemt sang, og alle barna danset for oss med sine gamle festdrakter av blader og blomster. En underlig katolsk prest var flydd inn for å velsigne ekspedisjonen ytterligere, i tilfelle virkningen fra Lima-biskopens hellige vann har opphørt. 

Arrangementet har egentlig vært under planlegging siden januar i år, da vi fikk kontakt med en peruaneren Felix Vilchez, som bor på Tahiti og livnærer seg av å sette opp konserter. Han satte oss i kontakt med ordføreren på Raroia, George Estall, en visjonær herre med utdannelse fra England, en kanoentusiast som da hadde visst om Tangaroa lenge, og allerede på nyåret var i gang med å planlegge mottakelsen. At vi nådde sydvestspissen av Raroia torsdag var meget heldig for ordførerens plan.

Seilte da til en ideell posisjon på sydvestspissen av Raroia, hvor vi så - og hørte lyden av brenningene. Ordføreren kom ut i speedbåt. Bjarne og Olav ble med inn for å sjekke ankringsplass. Da de var tilbake var det så sent, og så lite vind, at vi valgte å ligge i flåten natta over, med seilet nede. Våknet fredag til nordavind, den minst gunstige vi kunne fått. Hadde vi ikke hatt en viktig avtale lørdag morgen, ville vi seilt østover der vi kom ifra i påvente av bedre vindretning. Men i lagunen ventet hele lokalsamfunnet på oss, og for lørdagen hadde visepresidenten med sitt følge av ministrer, delegater og journalister chartret et fly. Vi hadde ikke annet valg enn å la oss taue opp langs vestsiden  av atollen, og inn i lagunen.


I dag er vi glad for den assistansen. Bjarne har på polynesisk vis fått nytt navn: Teheoru o Tiki. Og under middagen med befolkningen lovet visepresidenten oss assistanse når vi ankommer Selskapsøyene. Planene som turistmyndighetene har lagt for oss der borte, overgår mine villeste fantasier, jeg har nok med å fordøye inntrykkene og invitasjonene fra dette ufattelig gjestfrie øyfolket. Jeg slutter med Øyvins ord: ”Det er ikke uten grunn at det er laget en myte om Stillehavsparadis!”

Torgeir Sæverud Higraff

Flåten siger mot revet

06.07.2006 @ 10:57
Flåten siger mot revet

Vi følger nøye med på værmeldingen om dagen. Våre kjære koner ringer for å fortelle om siste utvikling i Oceania. Da vi hørte at meldinga ble justert fra gunstig østavind til nordøst og nord, steg spenningen flere hakk. I tillegg hører vi at det er meldt mindre vind enn langtidsvarselet tilsa. Det merkes allerede. I dag henger seilene. Håper på mer vind utover ettermiddagen. Uten den er vi like hjelpeløse som Kon-Tiki. Uansett fart, vi nærmer oss den store testen. Forsøker å koble av med kortspill.



hits