Takk for maten, Olav!

30.06.2006 @ 06:27
Takk for grøt, Olav
I dag våknet jeg til lukta av noe annerledes. Olav har vakta fra 5 til 8 og pleier å sette fram brød, ost og varmt vann. Osten er vekk, så nå nyter vi brød og vann. Men i dag hadde han diska opp med risgrøt. At han er i stand til å lage grøt var ikke overraskende, men siden risposen ble tømt for ei uke siden var dette ekstra stas. Han hadde sin egen ris i kassen sin. Takk Olav! Vi trenger små gleder her ute.

 

Men ikke fordi vi mangler noe å gjøre. De siste dagene har det for alvor gått opp for oss reisa nærmer seg siste vers. Da er det at livet ombord får karakter av adventstid hos Steintullat og Virvelstrøm. Som under en juleforberedelse går vi løs på alt vi har utsatt. Roberto har fått blod på tann. Han lager en harpun. Arbeidet startet da han her en kveld så kjeften på haien på kloss hold. Spent på Robertos møte med haiene i lagunene - lover WWF-Norge å holde øye med ham.

Og så er det Olav, gromgutten ombord. Han har gjennom prøving og feiling utviklet en lanterne. Jeg noterer bare i dagboken at han leter etter en kjettingstump her og et flak aluminiumsfolie der, uten at jeg helt begriper hva han holder på med. Først når vidunderet er klar til testing, og alle i mangel på andre sensasjoner samler seg på akterdekket for å se resultatene, ser jeg at den unge mannen har hatt en plan med sin løping fram og tilbake mellom kassene på flåtedekket.

Lanternen lyser opp hele akterdekket, og det er på tide. Batteriene til hodelyktene er det snart slutt på. Med mer vind kommer mer skyer, og når skyene dekker stjernehimmelen blir det mørkt her.


Thank you for breakfast, Olav!

30.06.2006 @ 06:26
Takk for grøt, Olav
Today I woke up to the smell of something different. Olav is on duty from 5 to 8 in the morning, and he usually set the table with bread, cheese and hot water. The cheese is gone, so now we enjoy bread and water. But today he made rice pudding. I knew he was capable of making pudding, but this breakfast was surprising since the bag of rice was empty last week. He had his own rice in his personal box. Thank you, Olav! We need small pleasures out here.

¡Gracias por el desayuno Olav!

30.06.2006 @ 06:25
Takk for grøt, Olav
Hoy me levantó el aroma de algo diferente. Olav cubre la guardia de 5 a 8 de la mañana, y normalmente prepara la mesa con pan, queso y agua caliente. El queso se acabó hace algún tiempo y sólo saboreamos pan y agua. Pero hoy hizo pudín de arroz (arroz con leche). Olav había hecho este manjar anteriormente, peor esto fue una sorpresa toda vez que la bolsa de arroz quedó vacía la semana pasada. El arroz provino de su caja personal. ¡Gracias Olav!  Necesitamos estos pequeños placeres por aquí.


Vitenskapelig undersøkelse

29.06.2006 @ 08:08
Øyvind tar ut
Et av hovedmålene til Tangaroa-ekspedisjonen er vannforskning, og de samler inn vannprøver hele veien over Stillehavet. Innhentet materiale skal undersøkes for såkalte hormonhermere. Disse forstyrrer blant annet seksuelle prosesser og en normal utvikling av kjønnsorganer hos de fleste livsformer i vann og på land. Ved flere laboratorier i Norge og utlandet skal prøvene analyseres for tilstedeværelse av ulike typer av slike hormonhermere for å se om disse kan være globalt spredt.
Det blir benyttet tre forskjellige prøvetakingsmetoder:

1. SPD-membraner for passiv prøvetakning
5 membraner, semipermeabel strømpe, plasseres i spindel i et prøvetakningsbur, sylinder med diameter ca 15 cm og høyde 30 cm. Dette henger under flåten under hele seilasen. Det er fire serier. Tre skal fordeles på distansen til Raroia og en mellom Raroia til Tahiti. Strømpene oppbevares før og etter utsetting i små metallbokser så mørkt og kjølig som råd. Vi har problemer med nedkjøling her ute, kan du si. Strømpene vil akkumulere lipofile (fettløselige) miljøgifter.

2. Galleprøver av fisk
Det blir tatt galleprøver av et utvalg fisk.

Gallen overføres i små prøverør og tilsettes 48 % etanol i forhold 1:1.

3. Overflatefilm med radiostyrt båt
Overflatefilm samles ved hjelp av radiostyrt modellbåt med en roterende sylinder i baugen som skal hente opp det aller øverste vannlaget og overføre dette til en prøvetakningsbeholder. Metoden forutsetter rolig havoverflate. Dette har overhodet ikke vært mulig til nå. Vi har aldri hatt vindstille, og gjennomsnittlig bølgehøyde har i lengre perioder vært 3-4 meter.

Ansvarlig for prøvetakningen om bord på flåten er Øyvin Lauten. Vannforskningsprosjektet gjennomføres under veiledning av Dr. scient. Dag Oscar Oppen Berntsen, som var aktivt med i planleggingen av ekspedisjonen, men måtte trekke seg fra selve flåteferden av helsemessige årsaker.

 

60 døgn på havet

28.06.2006 @ 08:36
Etter 60 dager
Nå er det omtrent 500 sjømil til Raroia. Hvis vårt møte med varm sand blir som vi har planlagt, skal vi kunne reise videre til hvilken som helst destinasjon i Fransk Polynesia. Under norsk flagg ønsker vi å videreføre en ekspedisjonskultur hvor ubegrenset aksjonsradius er del av essensen. Tahiti er fremdeles det endelige målet, men Tangaroa og våre hjelpere på øyene kan ha en overraskelse på lur før Papeete!

I løpet av noen dager med stille vann har vi undersøkt balsastokkene som bærer det vesle samfunnet vårt.  Samarbeidet med de ecuadorianske forstmennene i selskapet Alcan Baltek må kalles en suksess. Stokkene flyter bare et par tommer lavere enn ved avreise. Under flåten er stokkene overgrodd av alger og skjell.

Flåtekonstruksjonen består av flere hundre knuter. Tauet er av naturfiber som kalles sisal. Takket være stor hjelp fra det peruanske sjøforsvaret har vi trolig laget den tryggeste flåten i verden. Hver eneste knute som binder sammen hovedstokkene og tverrstokkene er et resultat av nøysom planlegging (Lille Tangaroa) og tidkrevende samarbeid mellom flere knuteeksperter, karer som jobber med ansvaret for tauverket i de peruanske krigsskipene. Også hytta av bambus er laget for å tåle storm og store bølger. Selv etter en god porsjon kuling er alle knuter stramme. Både flåten og hytta er fremdeles som ny, men vi sover søtt til alle lydene fra tau som beveges rundt treverket av kjempekreftene i havet. Fremdeles gjenstår en del arbeid før vi kan levere den endelige rapporten om seilinga, og om de meget fordelaktige egenskapene til seilene som er levert av den vesle familiebedriften Seglloftet på Jøa.

Erfaringen så langt tilsier at denne type fartøy kan seiles trygt blant Tuamoto-revene. Men den første landingen vil bli den store testen. Vil den bli så dramatisk som enkelte frykter? Det avhenger av værforhold, vårt lagarbeid og de kunnskapene vi har tilegnet oss innen flåtemanøvrering. Tangaroa har vist seg kapabel for oppgaven. Men vi husker Kon-Tiki, og vi påminnes ofte, sist i den gode biografien til Ragnar Kvam, hvordan flåten drev mot de skumle revene på værsiden av Takume og Raroia, en nitti kilometer bred barriere som nesten ikke kan unngås hvis du først kommer skjevt inn.

Etter to måneder på havet er vi fremdeles venner. Faktisk er vi bedre venner nå enn da vi utmattet padlet oss ut havna i Callao. Her kan vi diskutere ulike temaer grundig, og ta oss tid til å høre alle argumentene til de andre. I Callao var det fryktelig travelt den siste måneden. Fikk ikke snakket ut. Og måneden før var lunta enda kortere, vi var stressa av den innviklede logistikken, det føltes som en trefrontskrig hvor alle frontene måtte overvinnes innen et gitt tidspunkt. Flåten er velegnet som utgangspunkt for samfunnsbygging: Alle medlemmene av dette minisamfunnet har utviklet reglene, og reglene er til for vår trygghet og alles ve og vel.

I dag har vi vært 60 døgn på havet. ”Nok en dag på kontoret”, sies det når vi treffes om morgenen, gjerne før et bad i verdens største svømmebasseng. Der ser vi masse fisker som har bestemt seg for å følge oss helt fram til Polynesia, og vi observerer flere krabber, inkludert vår kjære Johannes den 2dre. Men vi har bare sett fire haier, tre av dem siste uka. På den andre siden av flåten, over oss, besøkes vi av fugler hver eneste dag. Vi er ekstremt privilegerte som får oppleve denne nærkontakten med havet. Vår værhane og forskningsassistent, Øyvin, samler vannprøver på molekylnivå som oppbevares i semipermeable membraner. Foruten den mulige molekylære forurensingen som kan oppdages i laboratoriene i Bergen (flere universiteter vil analysere prøvene) er sjøen tilsynelatende ren og klar på disse mest isolerte kanter av Stillehavet.

Akkurat nå skinner sola, og vi gjør tre knop. Roberto og Bjarne tilbereder en tikilos dolfin (dorado). Øyvin tar ut prøver fra magen på fisken. Anders, som fremdeles sliter mentalt (nederlaget mot Tyskland i fotball-VM), snakker i telefonen med vår filmprodusent i Videomaker. Olav sover, for han har nettopp avslutta nattevakta si. Vi har mottatt gode nyheter fra våre hjelpsomme kontakter på Raroia og Tahiti, noe vi sil si mer om senere. Men nå: Takk til dere som har fulgt oss via nettsiden.

 

60 days at sea

28.06.2006 @ 08:36
Etter 60 dager
At 8 o’clock this morning the distance to Raroia was 500 nautical miles. If we reach the sunny sand beach as planned, we can go wherever we want in Eastern Polynesia. Under the Norwegian flag we hope to bring with us an expedition culture were unlimited action radius is part of the essence. Tahiti is still our final landfall, but Tangaroa and the island community might give you some surprises before Papeete!

During some days of calm, we had the chance to check all the balsa logs. To our friends in Ecuador we can report that our cooperation with Alcan Baltek and their balsa specialists, proved a success. The logs are floating only a couple of inches lower than the day of departure. The seaweeds cover the surface of the logs, underneath the sea level.

The raft construction consists of several hundred knots. The sisal rope consists of natural fiber. With huge assistance from the Peruvian Navy, we have probably made the safest raft in the world. Every single knot attaching the main logs and the cross beams, is a time consuming result of several men working together, using all their strength and expertise. Also the bamboo cabin is made to resist big waves and stormy weather. So far, after several gales, we haven’t touch one of the knots. The raft and the cabin are still firm and solid, making a lot of noise, of course, due to constant movement caused by the tremendous power in the sea underneath. There is still some more work to do before the complete report about the sailing and the excellent sails made by the Norwegian family company - Seglloftet.

Our experience says it’s possible to steer the raft between the reefs and islands of Tuamoto. But the first landing will be the big test. Can the landfall be as dramatic as some people fear? We depend on weather conditions, our teamwork and skill in raft navigation. Tangaroa has proved capable of succeeding in the task. But we remember, and we are frequently reminded, how Kon-Tiki was drifting towards the notorious Takume and Raroia reefs, a fifty-mile barrier almost impossible to circumvent.

After two months at sea we are still friends. Fact is that we are even better friends now than in Callao. Here it’s easy to discuss topics, to get a full understanding of the view of our crewmates. In Callao, we were in a dire straight the last month. Never time to talk things trough. And March stressed us to the edge, because of the overwhelming logistic challenge. On the raft, so far, we all agree that we share favorable conditions for making a good society: Every single member of this society has agreed upon the rules, and these rules have been made for the safety onboard.

Today is our 60th day at sea. Just “another day at the office” is a common joke in the morning, before a swim in the biggest clear water pool in the world. A lot of fish follow the raft all the time, and we have seen many crabs, including our dear “Johannes 2nd”. But we have only seen four sharks. On the other hand, birds are visiting us constantly. We are extremely privileged to have this close contact with the sea around us. Øyvin has collected sea samples stored in special membranes. Except of possible invisible pollution that can be discovered after analysis in the University of Bergen, among others, the surface of the sea is visually clean in this isolated part of the Pacific.

Right now sun is shining on the logs, doing almost 3 knots in the ocean. Roberto and Bjarne prepare a 10kg dolphin. Øyvin is digging samples from the stomach of the fish. Anders, not recovered after the loss in the football cup (Germany – Sweden), has a phone talk with our film producer, Videomaker. Olav is sleeping, because he just finished his night watch. We have received great news from our very helpful contacts in Raroia and Tahiti. Tell more about that later. Now: Thanks all of you who follow our journey on the webpage!

60 días en el mar

28.06.2006 @ 08:35
Etter 60 dager

A las 8 en punto de la mañana estaremos a 500 millas náuticas de Raroia. Si llegamos a las soleadas playas de acuerdo a lo planeado, podremos ir donde querramos hacia el este de la Polinesia. Esperamos haber podido hacer llegar a ustedes la tradición expedicionaria de Noruega -país bandera de nuestra balsa- y su ilimitado radio de acción. Tahití sigue siendo nuestro destino final, pero la Tangaroa y la comunidad isleña quieren darnos algunas sorpresas antes de Papete (¡!)

Durante algunos días de calma, tuvimos la oportunidad de verificar los troncos. A nuestros amigos en Ecuador, podemos decirles que el trabajo conjunto con Alcan Baltek y los especialistas en madera balsa, ha demostrado ser un éxito. Los troncos flotan sólo unos pocos centímetros menos que al momento del zarpe. Bajo el nivel del mar, las algas han cubierto la superficie de los troncos.

La construcción de la balsa requirió algunos cientos de nudos en los cabos y drisas (sogas y soguillas, respectivamente) de “sisal”, la fibra natural de la que están hechos. Con el invaluable apoyo de la Marina de Guerra del Perú, probablemente hemos construido la balsa más segura del mundo. Cada simple amarre en los troncos principales y en las vigas traversas, fue tiempo invertido por varias personas trabajando en equipo, usando su experiencia y energía. Incluso la cabina de bambú está hecha para resistir grandes olas y temporales. De hecho, luego de algunas borrascas, no hemos tocado un sólo nudo. La balsa y la cabina permancen firmes y sólidas, pero dentro de esta última, la madera cruje fuertemente, desde luego, debido al tremendo esfuerzo generado bajo el mar. Queda algún trabajo por hacer antes de contar con un reporte completo sobre la nevegación, incluyendo el desempeño del velamen hecho por la empresa noruega Seglloftet.

Una considerable cantidad de peces siguió la balsa durante todo el viaje; también hemos visto crecer varios cangrejos entre los troncos, además de “Johannes II”. A diferencia de las aves que nos acompañaron constantemente, sólo pudimos ver tres tiburones. Este contacto tan cercano con el mar que nos rodea es para nosotros un gran privilegio.

A pesar de nuestra breve experiencia, podemos decir que el gobierno de la balsa a través de las islas Tuamotu, no será una tarea difícil. El arribo y anclaje va a ser la prueba la fuego, ¿será la llegada tan dramática como temen algunos? Dependerá de las condiciones climáticas, nuestro trabajo en equipo y la pericia en el gobierno de la balsa. La Tangaroa, hasta el momento, ha demostrado una gran capacidad marinera. Sin embargo, recordemos que la Kon-Tiki fue arrastrada por la corriente hacia los agrestes arrecifes de Takume y Raroia, una barrera de 50 millas casi imposible de franquear.

Luego de dos meses en el mar, seguimos siendo amigos. De hecho, nuestra amistad es mayor que cuando zarpamos del Callao. Aquí es muy fácil discutir los temas, y se consideran las opiniones de toda la tripulación. Un mes antes del zarpe a fines de abril, tuvimos una actividad frenética y no hubo tiempo para conversar largo y tendido. Marzo también fue un mes de mucha presión, debido al abrumador reto logístico. No es por nada, pero a bordo de la balsa todos coincidimos en haber compartido las condiciones ideales para vivir en sociedad. Todos y cada uno de sus miembros acordó seguir las reglas, establecidas para nuestra seguridad y bienestar.

Hoy es nuestro día número 60; “sólo otro día más en la oficina”, como usualmente bromeamos en las mañanas, antes de un baño en la más grande y cristalina piscina del mundo. Muy temprano, Øyvin ha levantado las muestras de mar, que serán envasadas en frascos hechos para tal fin, para su posterior análisis por la Universidad de Bergen. A excepción de alguna eventual e invisible contaminación, la superficie del mar se ve limpia en esta remota parte del Pacífico.

En este momento el sol está brillando, y nuestra velocidad casi alcanza los 3 nudos. Roberto y Bjarne están fileteando un dorado (o perico) de 10 kilos. Øyvin toma las muestras del estómago del pescado. Anders, aún un poco triste por el resultado de su natal Suecia, que cayó ante Alemania en la copa mundial de fútbol, está hablando por teléfono con nuestro productor de videos. Olav está durmiendo luego de su guardia nocturna. Hemos recibido muy buenas noticias de nuestros efectivos contactos en Raroia y Tahití de las cuales hablaremos después. Ahora queremos agradecer a todos ustedes, que siguieron nuestro viaje en el sitio web.


Haibesøk under vintersolverv

25.06.2006 @ 09:49
hai1
Denne helga skulle handle om sola. Men igjen stjal fiskene showet.
Vi satt på akterdekket og nøt varmen fra bålet som var festet til flåten med et tau. En syltynn bris fraktet røyken mot oss fra den brennende miniflåten. Jeg tror vi alle nøt lukta og litt tørr luft for en stakkars stund.

– Smoke on the water, sang vi i kor. Magene våre var fulle av kjøttkaker og fløtegratinerte poteter fra tidligere på dagen, men likevel la vi ned stridsrasjoner med brukbar appetitt.

Arbeidet med å få i stand det flytende bålet hadde tatt mesteparten av dagen (for håndverkerne ombord), og da vi endelig var klare til å sjøsette vårt beskjedne svar på Tigris, var sola allerede gått ned. Like etter sjøsettingen tente vi på totoraflåten, uten noen mer ideologisk begrunnelse enn å markere St. Hans. Vi hadde ikke nytt synet av flammene lenge da Øyvin fikk øye på en hai i lyset fra hodelykta si. Det varte noen sekunder før noen reagerte. Kanskje fordi kombinasjonen av hai og St. Hans-bål ikke er vanlig nok til å være en innlært del vårt handlingsmønster.

To og en halv, minst, hører jeg noen rope. Jeg fomler i snekkerlommene etter det hendige Canon-kameraet som jeg alltid har på meg, men nei, selvsagt ligger det inne i hytta. Der inne oppdager jeg til min ergrelse at minnekortet omsider er fullt, og mens jeg sier noen vakre nordnorske dikt til meg selv, hører jeg voldsom plasking fra sjøen, og de andre rope og hoie på akterdekket. Jeg forstår da at haien har gått løs på skrotten av dolfinen som jeg fisket dagen i forveien.

Olav hadde hengt ut hodet og halve fisken etter at Bjarne hadde skåret nok fileter til middag. Skrotten var delvis gått i oppløsning da haien fikk teften av den et sted langt borte. Eller kanskje var det bålet som tiltrakk den? I alle fall angrep den tre ganger, og alle gangene satte den tennene i maten og ristet kraftig, før den rullet over med kvitbuken i været og smøg seg så nære endeveden på balsastokkene at vi kunne berøre ryggfinna på den. Vi spør Andreas i WWF-Norge: Hva slags hai er dette? Den mette fisken forlot arenaen, og som ingenting var hendt, satte vi oss ned og fullførte måltidet. Akk ja, var det en som sa, - ikke som hjemme nei, ikke som hjemme.

Ute på Stillehavet feirer vi sola. Men her er det mørkeste vinteren (vi målte 29 grader i dag, og sola gikk ned kvart over seks). Vi feirer at det går mot lysere tider, akkurat som vintersolverv. Seilene henger som gardiner igjen. Sjøen er som Mjøsa i godvær. Vi bruker tiden til å studere livet i havet på nært hold, så tett innpå at Roberto fanget en liten fisk med Hawaii-slynge. Ingen av oss stresser med å komme fram til revene. Ingen av oss er plaget av øyeblikkets tyranni, for å bruke Thomas Hylland-Eriksens utrykk. Ikke her på flåten.
  

Comisionado de la UE recomienda a Tangaroa!

23.06.2006 @ 10:56
El siguiente texto se encuentra en el blog de la vicepresidente de la Comisión Europea, Margot Wallström:
 “Por favor, siga las aventuras de un grupo de gente que sigue los pasos del gran explorador Thor Heyerdahl.  Este equipo de 6 jóvenes hombres ha construido una balsa llamada ‘’Tangaroa’’ y están navegando de Perú a Polinesia en el Pacífico.  La balsa será casi una copia de la famosa balsa Kon-Tiki de 1947 y abordo está Olav Heyerdahl, nieto de Thor.  Los Científicos están ansiosos de seguir la expedición para esquematizar cambios al medio ambiente durante el período desde 1947.  Visite y vea www.tangaroa.no! ”

Eterpennekake

Feliz cumpleaños a Anders y Olav!

23.06.2006 @ 10:54
Torgeir serverer kake
¡Mediados de Junio fue fiesta en la balsa!  Anders tuvo su cumpleaños el 13, y Olav tuvo el suyo el 15.
Anders tuvo café y torta en la cama, y su torta ha realmente pasado por mucho.  Fue un regalo del Instituto Heyerdahl en Enero.  Desde entonces, ha estado viajando en un contenedor desde Noruega a Alemania, cruzando el Atlántico, atravesando el Canal de Panamá y hasta Perú, donde pasó varias semanas en aduanas.  Ha sido estudiado y contado numerosas veces por agentes de fletes e inspectores de aduanas, y ahora finalmente ha sido comido, después de 46 días en una balsa – aún así, muy bueno!
¡Olav celebró con pan queques el desayuno y – como fue su deseo – comida MRE de la Marina Norteamericana para el almuerzo y la cena!

¡Día de Lavar!

23.06.2006 @ 10:53
Ny badedag
Por primera vez en más de 50 días, la expedición tuvo un día completamente sin viento.  El día lo pasaron lavando, nadando y relajándose.  Por fin era posible realmente nadar si el peligro de ser dejados atrás. Torgeir dice: ”Un día como este es simplemente perfecto – una semana como esta y sería un desafío a la paciencia.  Si viento, nos limitaríamos a flotar a la deriva con la corriente del océano, la cual al momento nos lleva demasiado al sur”.  ¡Afortunadamente, el viento regresó al día siguiente y ahora están navegando hacia el oeste otra vez, acercándose día a día a la Polinesia!

EU commissioner recommends Tangaroa!

23.06.2006 @ 10:47
The following text can be found on the blog of vice president of the European Commission, Margot Wallström:
 “Please follow the adventures of a group of people who follow in the footsteps of the great explorer Thor Heyerdahl. This team of 6 young men has built a balsa-raft named "Tangaroa" and they are now sailing from Peru to Polynesia in the Pacific. The raft will be almost a copy of the famous Kon-Tiki raft from 1947 and onboard is Olav Heyerdahl, grandson to Thor. Scientists are eager to follow the expedition to map out changes to the environment during the period since 1947. Check out www.tangaroa.no! ”

Eterpennekake

Happy birthday to Anders and Olav!

23.06.2006 @ 10:46
Torgeir serverer kake
Mid June was party-time on the raft! Anders had his birthday on the 13th, and Olav had his on the 15th.
Anders had coffee and cake on the bedside, and this cake has really been through a lot. It was a gift from the Heyerdahl Institute already in January. Since then, it has been travelling in a container from Norway to Germany, across the Atlantic, through the Panama Canal and down to Peru, where it spent several weeks in the customs. It has been studied and counted numerous times by shipping agents and custom inspectors, and now finally it has been eaten after 46 days on a balsa raft – still very good!
Olav celebrated with pancakes for breakfast and – according to his own wish – MRE food from the American Navy both for lunch and dinner!

Washday

23.06.2006 @ 10:45
Ny badedag
For the first time in more than 50 days, the expedition experienced a day completely without wind. The day was spent washing, swimming and relaxing. For once it was possible to go for a real swim without risking being left astern. Torgeir says: ”One day like this is just a perfect day – one week of this would definitely challenge our patience. Without wind we are bound to drift with the ocean current, which at the moment is bringing us too far south”.  Luckily the wind came back the next day, and they are now sailing westwards again, approaching Polynesia day by day!

Midsommar - Sankt Hans

23.06.2006 @ 08:26
Anders_masten



Det är inte utan att jag tänker på Sverige och min hemort TORSBY en dag som denna. Hemma är det midsommar och festligheter i dagarna två och vi firar Sankt Hans mer än kanske någon annan högtid i Sverige.

Kanske vi kan likna det med Ert 17:maj firande och sen barnsben är tiderækningen, innan eller efter midsommar det som gäller. Torsbys gator stängs av och det dansas på torget runt midsommarstången.


Nu sitter jag hær på flotten, med två öl som jag fick när vi hade besøk av skeppet ADIX før ca en månad sedan och jag saknar bjørkarnas nyutslagna blad, blommorna, færskpotatisen, sillen, nubben, fru, barn & inte minst alla vänner som samlas.


I år är det säkert extra festlig också då jag vet att det på lørdag är den stora matchen mellan Tyskland & Sverige, men ingen här på flotten tycks vara særskilt inntresserade eller imponerade av VM som pågår. Det är bara Roberto som försiktigt frågar mig hur det går och som lierat sig med mig och känner för de blågula krigarna som kanske kan skapa historia på tysk mark på midsommardagen.


Kanske ska jag spara en av mina varma øl tills jag mentalt kan delta i matchen. Jag har ju ingen chans att se eller följa detta historiska evenemang härifrån då det finns lite inntresse før att kosta på satelit tid, så jag får bara slappna av och hoppas att någon snäll själ meddelar mig resultatet så snart som möjligt.


Jag får ta och sticka upp i masten igen før att se om jag återigen kan få syn på vår vän, ”The Great Hammerhead Shark”.


HEEEJA SVERIGE! (och vi behøver allt stöd från Er i Norge också!)

Hälsningar


Anders


Vindstille badedag

20.06.2006 @ 07:39
Ny badedag
I dag er det absolutt vindstille for første gang siden seilasen startet for 51 dager siden. Vi kaster de få klærne vi har på oss, stuper fra flåtekanten og legger på svøm i det store havet. Merker at kondisjonen ikke er som den skal når jeg hiver etter pusten etter 200 meters svømming.

Med øynene åpne under vann ser jeg dolfinene svømme i formasjon under meg. Og jeg behøver ikke være redd for å bli fraseilt. Jeg må faktisk snu og svømme tilbake til flåten. Der sitter Anders og såper seg inn, mens Olav svømmer under flåten med undervannskamera. På dekk stusser Roberto skjegget.

Bjarne sover, og Øyvin leser.

Seilene henger omtrent som klesvasken, det finnes ikke bevegelse i lufta. Sjøen er ikke blikkstille, men sammenlignet forholdene under kulingene vi har hatt er det som å gå på fast grunn. Merker knapt at flåten gynger.

En dag som dette er helt herlig, men en uke vil nok tære på tålmodigheten vår. Håper på mer vind snart. Uten vind følger vi havstrømmen, som nå vil ha oss litt for mye rett sør.
 

Torgeir

Ønsket stridsrasjon i bursdagspresang

15.06.2006 @ 09:27
Olavsbursdag1

På den femtiende dagen til sjøs får Olav ønske hva han vil ha til lunsj og middag, siden han har bursdag. Han er glad i kjøttkaker med fløtegratinerte poteter, så overraskelsen ble stor blant mannskapet da han nærmest skamfull innrømmet sin favorittmat:
 

Stridsrasjon, både til lunsj og middag. Disse pakkene som vi fikk av det amerikanske sjøforsvaret er spesielt egnet til flåteekspedisjon, ikke bare fordi de inneholder variert og sunn mat, men fordi den tykke innpakningen tåler å ligge flytende i saltvann i månedsvis
mellom balsastokkene og dekk. Vi har alle våre favoritter blant de 24 ulike pakkene, men Olav er nærmest fanatisk.
 

– På tide med mat? pleier han å spørre med et lengselsfullt blikk i retning Ra-kassen som inneholder ukas stridsrasjoner. Hvis kaptein Bjarne samtykker kaster han seg over rasjonene, for å finne en av sine favoritter, en eller annen rasjon med mer godteri enn
i de andre.

 

Vi oppfyller hans beskjedne ønske, og gratulerer Olav med 29-årsdagen!



Överraskad!

14.06.2006 @ 10:06
Gratulerer Anders
Jag blev helt överasskad av att killarna hade energi att ställa sig och laga pannkaka till frukost på min födelsedag. Det var Torgeir som var arkitekten bakom morgonsuccén. Jag blev faktiskt rörd över vilken fin dag de gav mig på flotten.


Även om 43 år inte är nogot att fira så är det väl så att det är ett privilegium att få fira en sådan dag på Stilla Havet med 360 graders havsutsikt. När sen Robertos "pappegoja" skriker grattis till mig på ett plakat efter samtal från min fru och Pisco serveras till en långlunsch är dagen helt perfekt. TACK KILLAR, denna dag kommer alltid att finnas i mitt minne som en av de mest speciella födelsedagarna i mitt liv.

Anders

  

Bursdagsfeiring med halvt år gammel kake

13.06.2006 @ 11:18
Torgeir serverer kake

I dag feirer Anders 43-årsdagen sin. Da er det kaffe og kake på senga. Kaka har vært med på litt av hvert. Vi fikk den av Heyerdahl-instituttet i Larvik en kveld i januar. Stua den inn i containeren 15/1.  Først reisa fra Norge til Tyskland, over Atlanterhavet gjennom Panama-kanalen og ned til Peru, så noen ekstra ukers lagring i den samme containeren i Callao. Den har blitt telt og studert utallige ganger av tollere og speditører. Nå skal den settes til livs, etter 46 døgn på en balsaflåte.

For to dager siden feiret vi bursdagen til Daniela, datteren til Roberto.
Hun er 8 år og snakker med pappa Roberto i telefonen hver uke. Om to dager er det Olav som fyller år. Kanskje det blir en kakestubb igjen til ham? Han har ønsket seg en spesiell diett på dagen sin. Mer om det senere.

South American representation on board

12.06.2006 @ 13:44
Roberto smiler
The last one to join the crew was the Peruvian ex navy officer Roberto Sala.
”My friend Paco called me on the phone asking if I and my family would like to spend a day on the beach with some Scandinavian friends of his. He told me they were preparing an expedition in the wake of Kon-Tiki”, Roberto says. “I was looking forward to it; to meeting new people, to speaking English and learning more about this expedition”. Two weeks later he learned that the Navy was looking for a Peruvian candidate to join the expedition. They wanted a young, but still retired officer! Roberto had a quick persuasive chat with his wife, and some days later his office was cleared and Roberto was the last member of the Tangaroa Expedition.



Roberto has shown to be the perfect choice. Not only is he an expert on good old navigation, but he is also a very nice person who fits perfectly well into the crew, according to the other crew members.

A perfect gift

12.06.2006 @ 13:40
gift
“Yesterday we had goose liver for lunch! That meal was a gift from
our Ecuadorian friends – a delicious contrast to our daily fish dishes.
A special thanks to Derek and Lisa" :-)

Celebration of the Swedish national day

12.06.2006 @ 13:39
AndersFlagg
The 6th of June is the Swedish National Day, and this day Anders and Sweden was the main focus and subject on the raft. The Swedish flag was raised at 8 o’clock. Anders even taught the rest of the crew how to sing the Swedish national hymn.

“ I prepared a couple of boxes of Ravioli with a nice glass of wine for lunch”, Anders tells us. “Tall waves make us save the big celebration for Midsummer’s Eve. “But there is no doubt you feel very Swedish on a day like this. It is definitely touching to think about my family and friends back home”, he says”.
  

Tangaroa rushing towards the west!

12.06.2006 @ 13:36
PH2J4718.JPG
Last 24 hours Tangaroa covered a distance of more than 80 nautical miles.
The record came after several days of sailing at a higher speed than the
Kon-Tiki ever had during her 101 days at sea.  With the top sail down and
one reef in the main sail, the raft makes a steady speed of more than 3
knots at winds of about 7 metres per second.


“I knew we were likely to find good winds at these latitudes”, says
Bjarne, who together with Øyvin has studied the wind maps of the Pacific
very closely these last few weeks.

”We have had winds near gale and tall waves these last few days”,
Øyvin tells us. ”Waves of 5 metres snapping at us from behind, sending
buckets of water up on deck. The wind is blowing straight in from
behind, and we just sit and watch the raft sailing by herself.
Even if the weather is quite heavy, the sun is shining, and we’re
rushing towards the west!”.

The expedition has now covered 2524 nm!

Strange parallel to the Kon-Tiki expedition

12.06.2006 @ 13:33
SlangemakrellTorgeir
When the Kon-Tiki expedition was half way across the Pacific, they had a strange visitor. It turned out to be a snake mackerel (Gempylus serpens), a rare species of fish, until then never caught alive. As a strange coincidence the Tangaroa expedition caught a similar sample at more or less the same place, only 59 years later!


In Torgeir’s own words (excerpt):
It was a starry night with moonlight and some few clouds when I, in the middle of my three hour watch, decided to try fishing for a while. At the Tangaroa raft we normally do not fish for fun. We fish when we plan to have fish on the menu!  Still sometimes it happens that my North Norwegian genes reminds met that I used to like fishing, and this tend to happen if the watch is quiet and I have finished reading my book. (…) I let go of the rod and jumped back. What kind of strange, ugly, silvery eel-like fish was this? (…) Bjarne came out from the hut and said in his sober manner that this was a strange fish. In the raft library’s fish book we found the nothing but a sketch of something familiar to this – but in the Kon-Tiki book we found a picture of exactly the same type of fish…!

Gratulere med dagen Daniela!

12.06.2006 @ 11:21
SalutDaniela.JPG

Robertos datter Daniela fyller åtte år. Pappa og resten av gutta hilser fra flåten!


Ny storfangst på Tangaroa

12.06.2006 @ 11:14
3 Torgeir mener den veier mer enn 20 kilo.jpg
Ti over sju om kvelden satt jeg med datamaskinen på fanget i senga, skrev setningen: "I dag har det ikke hendt stort annet enn at Olav mistet trusene sine under skyllinga...". Utenfor inngangen hører jeg spetakkelet fra fiskesnella, en fisk har bitt på kroken og drar ut snøret i et forrykende tempo, selv med nesten full brems på snella. Jeg slenger på redningsvest og hodelykt, redd for at fisken skal dra hele stanga på havet. Heldigvis griper Roberto tak i stanga som står tredd i et bambusrør som er forankret til balsastokkene. Jeg sliter med fisken en time og fem minutter, under fullmåne og stjernehimmel. Da er den merkbart sliten. Bjarne griper selve snøret og drar inn, mens jeg sveiver. Først kommer delen av bruket som kalles "Birdie", en flytende sak som spreller i vannet når vi dorger, og tiltrekker seg storfiskens oppmerksomhet. Noen meter bak birdien er selve kroken, en selvlysende gummiblekksprut med en kraftig Mustad-krok.

Olav tar birdien på land, venter på at Bjarne skal dra inn mer snøre, gjør seg klar med "høtten" - og smokk! Fulltreffer. Olav venter på en bølge, og drar fisken inn på bambusdekket bak hytta. Foran oss ligger den feite muskelbunten og spreller som besatt, det må to mann til for å holde den nede.

Vi har fanget en gulfinnet tunfisk på minst 20 kilo! – Frokost, lunsj og middag, sier Olav. Takker vår fiskeekspert Geir Sivertzen for tipset vi mottok i går. Agnet etter hans oppskrift klokka ti i formiddag, og dro inn storfangsten ti timer senere. Gulfinna tunfisk er en overflatefisk som finnes fra Californiakysten i nord til Chile i sør. Nå vet vi at den går temmelig langt til havs.


Torgeir

Bestenotering for Tangaroa

09.06.2006 @ 10:02
Siste døgn seilte vi nesten 80 nautiske mil. Rekorden kom etter flere dagers seiling med større fart enn Kon-Tiki hadde i noen av sine 101 døgn på havet. Med toppseilet nede og ett rev i storseilet greier vi å holde jevnt over 3 knop med omkring 7 sekundmeter vind.

Bjarne.JPG
– Jeg visste at vi kunne finne god vind på disse breddegrader, sier Bjarne, som sammen med Øyvin har studert vindkartene for Stillehavet meget nøye de siste ukene.

Torgeir

Ny fase i seilasen

09.06.2006 @ 10:00
PH2J4718.JPG
Med vind og strøm i hekken får styrvakta unnagjort de daglige gjøremålene. Guarabordene bak er nede, og dem foran står på øverste trinn. Da går vi dit strøm og vin tar oss, og nå er den retninga gunstig.

Siden vi forlot Lima har vi merket at havstrøm og vinder har endret seg. Endringene har vært mer brå en gradvise, noe som gjør at seilingen kan deles i tre faser. I den første hadde vi den sterke, nordgående Humboltstrømmen. Da var fargen på den kalde sjøen grønlig under sola. Etter seks eller syv dager kom vi til et slags sporskifte hvor vi passerte en kilometer bred elv av søppel. Det alarmerende søppelbeltet besto av noe som må være flere tusen tonn plast og annet skrot som flyter i overflaten uten å gå i oppløsning.

Like brått som flåten kom inn i dette sølet var vi inne i en ny og varmere strøm, denne gangen med nordvestlig retning. Søpla var trolig oppsamlet i en slags evje mellom to ulike strømmer.

Til tross for at strøm og vind ville ha oss nordover, greide vi å seile mot vest og sørvest, noe som ga oss de første hint om flåtens sjøegenskaper. Nå som vi har passert halvgått løp, omtrent rett nord for Påskeøya, merker vi at strømmen igjen er annerledes. Både vind og havstrøm vil ha oss rett vest, noe som byr på mer behagelige bevegelser ombord for landkrabbene blant mannskapet, og ikke minst mer fart. Tre knop var for en uke siden humpete seiling med bølger som truet med å komme inn i hytta, både nedenfra og fra babord side, til bekymring for fotograf Anders som har lovet å komme hjem med noe av utstyret sitt intakt. Nå gjør vi samme fart uten fare for å søle kaffe på den smale veien fra framdekket til akterdekket, og vi kan med rak rygg stå av en kuling, uten å reve mye seil.

Torgeir

Du Gamla Du Fria....

06.06.2006 @ 08:37
FlaggaForen
Nu ekar den svenska Nationalsången øver Stilla Havet och den lilla blågula flaggan som jag fick av Øyvins snælla fru Inger kommer væl till anvændning.

Vi svenskar har egentligen inter någon længre vana av att fira Nationaldagen så som ni norrmen gør, då vi først førra året inførde helgdag på denna dag. Och førra året var jag på Sri Lanka och filmade før FORUT efter Tsunamins hærjningar så jag fick ingen træning då heller. Så egentligen har jag inget bra recept på hur vi ska fira denna fina dag hær på flotten.

I alla fall så tænker jag bjuda på ett par extra burkar ”Ravioli” till lunsch i dag och ett glas vin, høg sjø gør att vi sparar det stora firandet till midsommar. Det ær ændå inte tvivel om att man blir vældigt svensk en dag som denna och lite patriotisk och rørd øver tankarna på dom dær hemma.

Varfør firar vi då nationaldagen i Sverige? Jo det ær bl.a till minne av nær Gustav Wasa krøntes till Kung 1523.

Men nu drar jag åter igen igång med att læra både Norrmæn och Peruan att sjunga med i vår Nationalsång...


Du gamla, Du fria, Du fjällhöga nord
Du tysta, Du glädjerika sköna!
Jag hälsar Dig, vänaste land uppå jord,
Din sol, Din himmel, Dina ängder gröna.
Din sol, Din himmel, Dina ängder gröna.

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.
Ja, jag vill leva jag vill dö i Norden.
Ja, jag vill leva jag vill dö i Norden…

Hælsar

”Svensken” Anders

Fisken fra urtiden

05.06.2006 @ 10:55
NBSlangemakrell

Det var månelyst og stjerneklart med spredte skydotter på himmelen, da jeg midtveis i min tretimersvakt bestemte meg for å prøve fiskelykken. På Tangaroa-flåten driver vi ikke sportsfiske. Vi fisker når det står fisk på menyen. Likevel hender det mine gener fra Lofoten driver meg mot bruket, særlig hvis vakta er rolig og boka er utlest.

Bak hytta fant jeg som vanlig en av fem spesiallagede Tangaroa-stanger tredd nedi et bambusrør solid festet i flåten, og en 60 grams sluk som glinset i månelyset. Stanga var for anledningen selve verstingen i vårt arsenal, den for kampklare fisker over 25 kilo. Sluken var intet mindre enn ”Dirty Harry”, en rødlig luring som vår venn Geir fra Mustad (Dr. Hook) ga toppkarakter under vårt fiskekurs utenfor Limas brenninger.

Jeg slapp Harry noen favner ut i det fosforlysende havet, jukset litt i lina med hånda, og blaserte meg var noe skuffet da det nappet beskjedent etter få minutter.

– En liten fettlarve, sa jeg til meg selv, et uttrykk jeg husker fra fisketurer med senjaværinger, og uten innlevelse sveivet jeg inn snøret med vinsjen på det raske giret, flere meter per sekund. Ettersom en sky dekket for månen, så jeg ikke at sluken nærmet seg stokkene, - jeg ville ha småfisken ombord uten å løfte stanga fra bambusrøret, vel vitende om at fisken kom til å dukke opp som en overraskelse foran ansiktet på meg. Det gjorde den.

Jeg slapp snella og hoppet bakover. Hva i heiteste var dette for en sølvaktig ål? Etter å ha roet meg etter sjokket over huggtennene i den ille tilredte kjeften på slangefisken, fikk jeg lagt den i ferdigstilling for et avsluttende kakk i skallen med Olavs ”Billy Bat”. Det har forlengst blitt usømmelig å vekke de andre for en liten fiskebravade, men dette tilfellet fant jeg verdig å dele.

Bjarne kom ut og sa på sitt nøkterne vis at dette var en underlig fisk. I flåtebiblioteket fant vi i den store fiskeboka bare en vag tegning av noe som liknet – vi måtte til Kon-Tiki-boka for et fotografi av en nøyaktig maken fisk. Pussig nok var også Kon-Tiki halvveis da Torstein Raaby en natt våknet av at den rare skapningen klasket omkring ørene på ham. Den hadde kommet over ripa, tiltrukket av lyset fra parafinlykta ved hyttedøra. Det viste seg at bare skjelettet av en slik fisk var funnet tidligere ved kysten av Sør-Amerika og Galapagos, og ichtologene (fisketeoretikerne) kalte den Gempylus, eller slangemakrell.

Siden vet jeg at den blitt fanget i levende live, men vi skulle likt å vite mer om denne storøyde anorektikeren fra fortiden.

Mine venner ombord neste morgen imponerte over fangsten, og jeg nøt begjærlig mine femten minutters berømmelse ombord. Øyvin gjorde som vanlig sine undersøkelser av magen på fisken, men fant at den ikke hadde spist på aldri så lenge. Størrelsen på øynene tilsier at den lever på store havdyp. Og den gyselige kjeften med huggtenner i alle retninger minner om skapningene som svømte i vannet på dinosaurenes tid.


Tips mottass med takk. Inntil videre noterer vi enda en morsom parallell til den berømte fortellingen om seks menn som krysset havet for 59 år siden, på en flåte av balsatømmer.

Torgeir

Den rolige søramerikaneren

04.06.2006 @ 11:28
Roberto smiler

Vi lurte litt på hvordan sjettemann på flåten, den lavmælte og bluferdige Roberto, ville innfinne seg stuet sammen med en sammensveiset gjeng, fire nordmenn og en svenske, på noen tømmerstokker på vei over Stillehavet.

Den omstendelige peruaneren har vist at han takler tilværelsen, og selv om han, kanskje med unntak av svensken, er den mest ryddige ombord, tar han rotet fra sidemannen i hytta med et smil og ler med sin karakteristiske hyenelatter når han blir spurt om å lete fram gjenstander som fra tid til annen forflytter seg fra min køye over i hans oppmerkede avdeling av kabinen.

– Unnskyld Torgeir, bare et spørsmål, er denne din? pleier han å spørre, alltid like anstendig og høflig.

Et annet unorsk trekk med peruaneren er hans manglende bannevokabular. Men den trofaste søndagskirkegjengeren tar seg ikke nær av de høylydte bannebygene som nesten til enhver tid hagler rundt ham på flåten. I stedet gjentar han dem stille for seg selv, for å kartlegge frasene og graderingen av dem, for senere å ta de i bruk ved en passende anledning.

Under et av hans hyppige vaskeritual spurte jeg ham hva han savner mest. Han svarer kone og barn, uten betenkningstid, og tilføyer lyden av fuglene om morgenen (han bor like ved en park bydelen Miraflores i Lima). Det han liker best med flåtetilværelsen er å være veldig nær havet. Men han ser selvsagt fram til å møte kona Lilly igjen.

- Tahiti, sier han etterfulgt av et lengselens pust, - hun kommer dit sent i juli, og hvis vinden er god møter jeg henne da.

Jeg spør hva vennene hans sier om turen. Han sier de er stolte, at noen av dem misunner ham. Mens han gnikker og skurer på Tangaroa-skjortsen spør han meg pent om å få låne en ny bok fra flåtens bibliotek, The sea around us, av Rachel Carson.

Favorittboka hans så langt er Erik Hesselbergs Kon-Tiki og jeg. I Lima delte vi ut noen titalls bøker som vi ga til venner, og til skolen som drives med midler fra Prosjekt Peru. Nå får Roberto e-post fra folk som skriver de vet hvordan han har det på flåten.

– Dere har gitt den spanske versjonen av Kon-Tiki-boka til alle i Peru, unntatt meg.

Roberto ligger ofte inne i den støyende hytta med en bok. Men om kvelden kommer han ut med stjernediagrammene og sekstanten, for å finne diverse planeter og stjerner som han har tenkt å kartlegge i løpet av reisa. Hans kunnskaper om astronomi og navigasjon kommer godt med på flåten. Det gjør også hans uforbeholdne tillit og vennskap.


Her er Robertos egne ord om hvordan han ble sjettemann på flåten:

«En av de siste søndagene i fellesferien ringte min venn Paco og spurte om jeg og familien ville bli med på strandtur med noen skandinaver. Han fortalte at de forberedte seg til en ekspedisjon i Kon-Tikis kjølvann. Jeg så fram til den strandturen, møte nye mennesker, snakke engelsk og finne ut mer om ekspedisjonen.

To uker senere sa Paco at marinen ville finne kandidater til den ledige plassen på Tangaroa-flåten. De ønsket søknader fra en ung, men samtidig pensjonert offiser.

Samme kveld snakket jeg med kona mi, Lilly. Jeg sendte søknad til sjefen for marinen, og i løpet av fire uker ble hverdagen min forandret. Nye møter med Tangaroa, hektiske dager på jobben for å ordne permisjon og rydde skrivebordet, skaffe visa og vaksiner, snakke med familien, venner og kollegaer som må gjøre jobben min under fraværet – alt skjedde fort og det ble lite søvn. I tillegg fikk jeg ansvaret for en del av logistikken til Tangaroa.

Nå er jeg midt ute på Stillehavet, lykkelig over å være med på en eventyrlig og vitenskapelig reise.»

Torgeir Sæverud Higraff


En vanlig dag

02.06.2006 @ 12:31
O og A
Livet ombord har for lengst gått inn i rutiner. Det er alltid én mann på styringsvakt, gjerne to på natta. Vaktene rullerer for hver gang vi når en tredjedel av distansen. Selv går jeg nå fra 8-11 og 20-23. Frokost er klokka 8 og består som regel av brød med ost, syltetøy eller Mills kaviar. Rasjoneringa er i gang. Kaffe, te og diverse sauser er det slutt på. Nei forresten, vi har et glass kaffe til bursdager og St. Hans. Handlinga før vi dro gikk litt fort :) Men det er jo liksom ikke ekspedisjon hvis man har det for bra heller. En annen ting vi skulle hatt mer av er snop. Suget etter sukker er overraskende stort. I de amerikanske stridsrasjonene lurer det som regel en liten ekstra godbit.

Sånn er dietten: Fisk med tørkede poteter omtrent annenhver dag. Oftere når fisken vi har fått er stor og rester blir til overs for lunch dagen derpå. Vann og bare vann er det vi drikker. Når vi ikke spiser fisk, spiser vi amerikanske rasjoner som også Kon-Tiki gutta hadde med seg i 47. Standarden fra 1947 til 2006 er dog hakket bedre. Rasjonen består gjerne av kjeks med ost, et hovedmåltid og en liten dessert i form av fruktkompott eller en liten, søt, nydelig og mjuk kake. Og så da, snopet. Høydepunktet og samtaleemnet blant mannskapet hver gang vi åpner ”pakka”. Er som en liten juleaften når gutta åpner opp og kikker spent nedi. Litt bytting og kjøpslåing er også standard. Jeg bytter aldri bort godteriet.  Øyvin fikk Charms i dag, sukkertøy med ulike fruktsmaker. Kjempegode...

Vi har vært inne i en periode med litt rufsete vær. Vinden har vært opp i kuling styrke og bølgene på mellom 5 – 7 meter. Ingen ble sjøsyke, men det er digg at det igjen er rolige forhold ombord. Skal jo liksom være stille havet det her. Virket ikke sånn da bølgene og sjøen stod rundt oss natt som dag.

Bjarne og Øyvin er fornøyde med at rigg og seil fikk kjørt seg. Testa skuta som de sier. 



Jeg kan skissere en vanlig, rolig dag ombord:

Torgeir leser. Han har allerede lest ut 12 bøker. Uvisst hvor mange han har med seg, men hvis han har tenkt å slå svensken fra 47, må han pløye gjennom 88 til før ferden er omme. Anders svirrer som regel rundt med kameraene sine. Han er den mest teknisk innstilte av oss alle. Alle spørsmål angående data eller annet med ledning: ”Hvor er svensken”?

Bjarne og Øyvin diskuterer endel seiling. Skal vi ha opp toppseil? Brasene må strammes. Eller ikke. Skjøtet var det som skulle strammes. Nei, det der er halsen. Enda går noen av ordrene litt fort for oss landkrabber. Har jeg forresten lov til å kalle meg sjømann etter 3 måneder på sjøen?

Roberto og Torgeir er de flittigste kokkene ombord. De diska opp med de deiligste fiske middager. Nå er det mengden hvitløk og ”allkrydda” som avgjør smaken.

Hver kveld tar Roberto sol- og stjernehøyde med sekstanten. Dels for moro skyld, men han sammenligner også resultatene opp mot GPS`en.

Jeg gjør endel praktiske ting ombord, sammen med de andre praktisk anlagte. Ting skal fikses, strammes, skiftes eller rett og slett være som de er.  Spikking og sying er aktiviteter jeg har funnet tidsfordrivende. En ubrukelig vindmåler er et resultat av dette. En spiseskje, et balltre for å ”hvile” fisken, og skillevegger til senga er faktisk omtrent daglig i bruk.

Alle bader hver dag, så jeg kan ikke rapportere om svette illeluktende ekspedisjonsdeltagere:)

God helg!

Olav

Tangaroa ha encontrado mal tiempo y un barco!

02.06.2006 @ 11:57
rain
Aquí hay los boletines de los ultimos diás :

30 de mayo:
El mar ha comenzado a calmarse. Ahora tenemos una fuerte corriente a nuestro favor.

29 de mayo: Se presentó una borrasca desde ayer en la tarde y siguió toda la noche. Olas grandes. Velocidad de 4.5 a 5 nudos y 79 millas recorridas en las últimas 24 horas. La Tangaroa se comporta muy bien en estas condiciones y permanence inalterable. Ayer: brisa fresca, olas grandes y brillo solar. Hermoso día. Redujimos el tamaño de la vela al ocaso.


28 de mayo: Más lluvia esta noche y muy buena navegación. Ayer en la tarde, durante un “inventario”, cayó la primera lluvia tropical. Fue nuestro primer baño con agua dulce en un mes.
El dia 25 de mayo tenian un visitante:
”De repente la balsa se llenó de gente. Ayer recibimos una
agradable visita del “Adix”, un “schooner” de 185 pies rumbo
a Galápagos. Nos han dado helado de chocolate, café y
cerveza helada. Qué fiesta!”

Slik lager du en taustige

01.06.2006 @ 09:43
Stigesurring0001
Du trenger:

-         tau
-         treverk til trinn
-         tynt surretau for festing av trinn
-         øks
-         høvel
-         sag
-         en god porsjon arbeidslyst

Aller først må man vite hvor lang stigen skal være. 30 cm er passe avstand mellom hvert trinn. Da tar man antall meter stige delt på 30 cm. I vårt tilfelle er det over 9 meter fra hyttetak til plattform i masta. Altså: 9m delt på 30 cm blir 30 trinn.

1. Da begynner man å lage trinnene. En av disse brukne senkekjølene er perfekt for stigebruk. Sag i passe lengder. Passe lengde er 45 cm.

2. Bruk øksa for å runde trinnene grovt. En slutt- finish med høvel er kjekt hvis fliser under beina er ønsket unngått.

3. Spenn opp hovedtauene like stramme. Dette for å unngå skjevhet når stigen blir tatt i bruk. Tau strekker seg en god del. Gjerne forskjellig med litt uflaks.

4. Surr fast nederste trinn.

5. Resten av trinnene surres på samme måte til alle er oppbrukt. Avstand 30 cm

6. Ta en pause.

7. Stigen heises så på plass med et eksternt tau. Surr fast på toppen. Ikke vær gjerrig med tauet i topp.

8. Da er det bare å sende en prøvekanin oppover.

Nå kan vi se mer hav. Om ca. 6 uker kan vi forhåpentligvis se etter land der borte i horisonten.



Olav

hits