tangaroa

Da vi møtte det ene revet etter det andre i Tuamotu-arkipelet, med opp til fire knops fart, var humøret ombord på topp. Flåten lystret. For å seile klar av revene behøvde vi bare å stille seil og senkekjøler riktig. Kunnskapene til Bjarne og Øyvin kom til sin rett. Riktignok måtte vi ta turen nordover, mens vi egentlig foretrakk sydvest, men det er rart - en lengre omvei smaker godt når alternativet er havari. Verre var det da et nytt rev kom opp i horisonten på minkende vind. Da varte det en stund mellom morsomme kommentarer. Muligens falt en og annen ordre i sur jord. Men selv da vi hørte brenningene, og vinden fra værmeldinga uteble, slik at flåten sakte ble sugd mot lagunen på stigende vann, selv da var det ikke tegn til uro blant mannskapet - ingen frykt.


Beregningene stemte. Høyden som var vunnet i forkant var tilstrekkelig, og først nå forstår jeg hva seilerne mener med å skaffe gunstige posisjoner. Det er som et sjakkspill der du må tenke mange trekk framover. Likevel er det lett å observere en stigning i humøret fra dagene mellom de farlige øyene til vi kom ut i åpent hav. Spesielt nå som vi har vind i seilene. Vi får masse energi i kroppen som tas ut i ryddesjau, lek og sang. Alt bør skinne ombord, særlig hvis vi får like mange gjester på flåten som under vårt besøk på Raroia. Kassene vaskes innvending og utvendig, søppel gjemmes under dekk, verktøyet oljes og smøres og rusten på bestikket pusses vekk. Nå skal vi seile til Raiatea. Går alt etter planen, blir turen fra Raiatea til Tahiti en slags seiersrunde. Hvem vet? Kanskje kommer presidenten?

Torgeir Sæverud Higraff