tangaroa

Det var månelyst og stjerneklart med spredte skydotter på himmelen, da jeg midtveis i min tretimersvakt bestemte meg for å prøve fiskelykken. På Tangaroa-flåten driver vi ikke sportsfiske. Vi fisker når det står fisk på menyen. Likevel hender det mine gener fra Lofoten driver meg mot bruket, særlig hvis vakta er rolig og boka er utlest.

Bak hytta fant jeg som vanlig en av fem spesiallagede Tangaroa-stanger tredd nedi et bambusrør solid festet i flåten, og en 60 grams sluk som glinset i månelyset. Stanga var for anledningen selve verstingen i vårt arsenal, den for kampklare fisker over 25 kilo. Sluken var intet mindre enn "Dirty Harry", en rødlig luring som vår venn Geir fra Mustad (Dr. Hook) ga toppkarakter under vårt fiskekurs utenfor Limas brenninger.

Jeg slapp Harry noen favner ut i det fosforlysende havet, jukset litt i lina med hånda, og blaserte meg var noe skuffet da det nappet beskjedent etter få minutter.

- En liten fettlarve, sa jeg til meg selv, et uttrykk jeg husker fra fisketurer med senjaværinger, og uten innlevelse sveivet jeg inn snøret med vinsjen på det raske giret, flere meter per sekund. Ettersom en sky dekket for månen, så jeg ikke at sluken nærmet seg stokkene, - jeg ville ha småfisken ombord uten å løfte stanga fra bambusrøret, vel vitende om at fisken kom til å dukke opp som en overraskelse foran ansiktet på meg. Det gjorde den.

Jeg slapp snella og hoppet bakover. Hva i heiteste var dette for en sølvaktig ål? Etter å ha roet meg etter sjokket over huggtennene i den ille tilredte kjeften på slangefisken, fikk jeg lagt den i ferdigstilling for et avsluttende kakk i skallen med Olavs "Billy Bat". Det har forlengst blitt usømmelig å vekke de andre for en liten fiskebravade, men dette tilfellet fant jeg verdig å dele.

Bjarne kom ut og sa på sitt nøkterne vis at dette var en underlig fisk. I flåtebiblioteket fant vi i den store fiskeboka bare en vag tegning av noe som liknet - vi måtte til Kon-Tiki-boka for et fotografi av en nøyaktig maken fisk. Pussig nok var også Kon-Tiki halvveis da Torstein Raaby en natt våknet av at den rare skapningen klasket omkring ørene på ham. Den hadde kommet over ripa, tiltrukket av lyset fra parafinlykta ved hyttedøra. Det viste seg at bare skjelettet av en slik fisk var funnet tidligere ved kysten av Sør-Amerika og Galapagos, og ichtologene (fisketeoretikerne) kalte den Gempylus, eller slangemakrell.

Siden vet jeg at den blitt fanget i levende live, men vi skulle likt å vite mer om denne storøyde anorektikeren fra fortiden.

Mine venner ombord neste morgen imponerte over fangsten, og jeg nøt begjærlig mine femten minutters berømmelse ombord. Øyvin gjorde som vanlig sine undersøkelser av magen på fisken, men fant at den ikke hadde spist på aldri så lenge. Størrelsen på øynene tilsier at den lever på store havdyp. Og den gyselige kjeften med huggtenner i alle retninger minner om skapningene som svømte i vannet på dinosaurenes tid.


Tips mottass med takk. Inntil videre noterer vi enda en morsom parallell til den berømte fortellingen om seks menn som krysset havet for 59 år siden, på en flåte av balsatømmer.

Torgeir