Den rolige søramerikaneren

04.06.2006 @ 11:28
Roberto smiler

Vi lurte litt på hvordan sjettemann på flåten, den lavmælte og bluferdige Roberto, ville innfinne seg stuet sammen med en sammensveiset gjeng, fire nordmenn og en svenske, på noen tømmerstokker på vei over Stillehavet.

Den omstendelige peruaneren har vist at han takler tilværelsen, og selv om han, kanskje med unntak av svensken, er den mest ryddige ombord, tar han rotet fra sidemannen i hytta med et smil og ler med sin karakteristiske hyenelatter når han blir spurt om å lete fram gjenstander som fra tid til annen forflytter seg fra min køye over i hans oppmerkede avdeling av kabinen.

– Unnskyld Torgeir, bare et spørsmål, er denne din? pleier han å spørre, alltid like anstendig og høflig.

Et annet unorsk trekk med peruaneren er hans manglende bannevokabular. Men den trofaste søndagskirkegjengeren tar seg ikke nær av de høylydte bannebygene som nesten til enhver tid hagler rundt ham på flåten. I stedet gjentar han dem stille for seg selv, for å kartlegge frasene og graderingen av dem, for senere å ta de i bruk ved en passende anledning.

Under et av hans hyppige vaskeritual spurte jeg ham hva han savner mest. Han svarer kone og barn, uten betenkningstid, og tilføyer lyden av fuglene om morgenen (han bor like ved en park bydelen Miraflores i Lima). Det han liker best med flåtetilværelsen er å være veldig nær havet. Men han ser selvsagt fram til å møte kona Lilly igjen.

- Tahiti, sier han etterfulgt av et lengselens pust, - hun kommer dit sent i juli, og hvis vinden er god møter jeg henne da.

Jeg spør hva vennene hans sier om turen. Han sier de er stolte, at noen av dem misunner ham. Mens han gnikker og skurer på Tangaroa-skjortsen spør han meg pent om å få låne en ny bok fra flåtens bibliotek, The sea around us, av Rachel Carson.

Favorittboka hans så langt er Erik Hesselbergs Kon-Tiki og jeg. I Lima delte vi ut noen titalls bøker som vi ga til venner, og til skolen som drives med midler fra Prosjekt Peru. Nå får Roberto e-post fra folk som skriver de vet hvordan han har det på flåten.

– Dere har gitt den spanske versjonen av Kon-Tiki-boka til alle i Peru, unntatt meg.

Roberto ligger ofte inne i den støyende hytta med en bok. Men om kvelden kommer han ut med stjernediagrammene og sekstanten, for å finne diverse planeter og stjerner som han har tenkt å kartlegge i løpet av reisa. Hans kunnskaper om astronomi og navigasjon kommer godt med på flåten. Det gjør også hans uforbeholdne tillit og vennskap.


Her er Robertos egne ord om hvordan han ble sjettemann på flåten:

«En av de siste søndagene i fellesferien ringte min venn Paco og spurte om jeg og familien ville bli med på strandtur med noen skandinaver. Han fortalte at de forberedte seg til en ekspedisjon i Kon-Tikis kjølvann. Jeg så fram til den strandturen, møte nye mennesker, snakke engelsk og finne ut mer om ekspedisjonen.

To uker senere sa Paco at marinen ville finne kandidater til den ledige plassen på Tangaroa-flåten. De ønsket søknader fra en ung, men samtidig pensjonert offiser.

Samme kveld snakket jeg med kona mi, Lilly. Jeg sendte søknad til sjefen for marinen, og i løpet av fire uker ble hverdagen min forandret. Nye møter med Tangaroa, hektiske dager på jobben for å ordne permisjon og rydde skrivebordet, skaffe visa og vaksiner, snakke med familien, venner og kollegaer som må gjøre jobben min under fraværet – alt skjedde fort og det ble lite søvn. I tillegg fikk jeg ansvaret for en del av logistikken til Tangaroa.

Nå er jeg midt ute på Stillehavet, lykkelig over å være med på en eventyrlig og vitenskapelig reise.»

Torgeir Sæverud Higraff


Kommentarer:
Postet av:

Hola Chino, que bonita foto, (espero que traigas copias de todas las fotos que estan tomando).Y que bonito lo que han escrito de ti.Un besoDani + Lilly

14.06.2006 @ 20:43

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/1402916
hits