Heyerdahls forskning er undervurdert
Osebergskipet graves frem i 1904. Funn gjort sammen med skipet kan tyde på at Heyerdahls teorier stemmer (foto: NTB/SCANPIX)
Heyerdahls "mysterier" er igjen aktuelle. Mens han ble sablet ned av andre forskere helt til sin død, ser vi denne uka at historien må skrives om i hans favør.
At han var ledende på Påskeøya-forskning visste jeg. Men at Odin-teorien vekkes til live er oppsiktsvekkende. Jeg sikter til DNA-analyser av blodprøver av befolkningen på Påskeøya og DNA-profil fra hodeskaller fra Oseberghaugen.
2 poeng til Heyerdahl på en uke:
- For Odin-teorien ble han ikke bare belønnet med stillhet. Han ble nærmest kalt for en løgner i direktesendt norsk TV. Heyerdahl brukte Ynglinge-sagaen og det Snorre skrev om Odin til å vise en mulig "gudevandring" nordover fra et område ved Kaukasus.
Nå viser analyser av kraniefunn fra Oseberghaugen at Odin-teorien ikke var så hårreisende, selv om den kanskje hadde sine svakheter. Osebergskipet ble gravd frem i 1904. Da fant de i tillegg til skipet også skjelettene av to kvinner. Skjelettene ble lagt tilbake i graven. Noen små benfragmenter ble tatt vare på ved anatomisk institutt i Oslo.
I følge NRK Østafjells vurderes det nå om Oseberghaugen skal åpnes på ny, for å ta DNA-analyser av begge de to gravlagte kvinnene. Dette fordi en DNA-profil er gjenskapt av de mer enn 1000 år gamle bitene - og profilen peker omtrent samme retning som Heyerdahl gjorde, mot strøkene omkring Iran og Tyrkia. Daglig leder ved Midgard Historisk Senter i Horten, Terje Gansum, har grunn til å være begeistret. Han sier at kvinnene fra Oseberghaugen levde fra midten av 700-tallet og inn på 800-tallet. De døde omtrent samtidig.
- På andre siden av kloden har norske forskere gjort like spennende analyser om Påskeøya. Midt på 1990-tallet la professor Erika Hagelberg fram mitokondrie DNA-analyser som konkluderte med at hun ikke kunne støtte Heyerdahls teori om innvadring til øya fra Sør-Amerika. Hun arbeidet da ved Universitetet i Cambridge og hadde utviklet en metode som gjorde det mulig å trekke ut DNA-materiale fra gamle knokler. Analyser av knokler som Thor Heyerdahl hadde samlet inn på Påskeøya, viste at genmaterialet stammet fra Polynesia.
Thor Heyerdahl arbeider med boken om Påskeøya i 1957. Bildet til høyre er av den britiske forskeren Erika Hagelberg. Foto: Scanpix
Nye DNA-analyser av blodprøver av befolkningen på Påskeøya viser at Thor Heyerdahl likevel kan ha hatt litt rett. I følge Forskning.no er det funnet gener blant befolkningen på Påskeøya som høyst sannsynlig stammer fra søramerikanske indianere. Disse genene kom til øya før 1816, men ytterligere tidfesting er ikke mulig. Hvis jeg legger til at Jacob Roggeveen oppdaget øya som første europeer i 1722, så blir spørsmålet enkelt: Kan DNA'et stamme fra søramerikanere som har reist til øya mellom 1722 og 1822? Hvis ikke får Heyerdahl langt på vei rett.
Heyerdahl mente kjempestatuene på Påskeøya, forekomsten av søtpoteter, flaskegresskar og kulturelle likhetstrekk beviste at øya først var befolket fra Sør-Amerika. Gjennom Kon-Tiki-ferden viste han også at det var mulig å tilbakelegge så lange avstander på flåter. Likevel har det blant forskerne vært bred enighet om at Påskeøya først ble befolket av polynesere fra de vestlige deler av Stillehavet for 1000 til 1200 år siden, og ikke fra Amerika.
Likevel ble han på usaklig grunnlag angrepet av vitenskapsfolk gjennom hele sin karriere. Jeg har aldri vært i tvil om at man må se på Heyerdahl som en vitenskapsmann i en helt spesiell klasse; de få som har kapasitet til å favne over hele verden og flere tidsaldere som sitt arbeidsfelt.
Torgeir Sæverud Higraff
Vi er fremdeles venner!
Årets Tangaroa-treff i Torsby startet med et lite sjokk. Anders sa under velkomsten, etter at vi hadde kjørt bil i to timer, at vi skulle til skitunnellen for å teste skiformen. Da så vi at Øyvin ble skuffet.
Først en halvtime senere røper Anders at han har andre planer med oss:
- Jag skoyar bara! Ni ska få en øl i stellet.
Øyvin ble svært letta.
For tredje år på rad var vi invitert til Neptuni Drängar for å bade, ta badstu og spise kake. Bengt Sahlstrøm hadde varmet opp i badstuen og inviterte oss igjen til julebord på Sahlstrømsgården senere på kvelden. Anders holdt tale i badstua. Han sa at hvis ikke vi andre fire i Tangaroa hadde dukket opp der slik vi pleier i desember, så hadde alle selvsagt trukket konklusjonen at vi ikke lenger er venner. Vel, her har dere beviset på det motsatte!
Bjarne holdt også tale:
- Jeg fikk Tangaroa-dåpen min her i Torsby, før det ble bestemt at jeg skulle bli skipper! Derfor betyr dere mye for meg!
Neptuni Drängar er blant de som har lest absolutt alle sakene om Tangaroa som har blitt publisert i Nettavisen og andre steder. De har fulgt alle våre bevegelser i to år. Det er derfor utrolig kjekt å besøke dem, og fortelle dem hvordan det var der ute på havet. Bare peruaneren Roberto manglet. Vi ble enige om å få han til Norge i løpet av 2007. Spørsmålet er når, og hvordan?
- Dette skulle den varmekjære Roberto vært med på, sa Bjarne da han gikk ned i det iskalde vannet. 
Isen hadde ikke langt seg i år, for første gang på lenge. Det var kaldt nok. Like etter avkjølingen løp vi inn i badstua hvor det var åtti grader.
- Hvor er flåten nå, spurte en av drängene ved siden av meg, en lege som liknet på en søramerikaner.
- Den er i Larvik så klart, har du ikke lest nettsiden vår i det siste?
- Hva skal skje med den der? spurte flere av drängene.
- Først skal Herbjørn Kristiansen og de andre i Larvik Havnevesen få den fra havna og over fjorden til Agnes like ved Stavern. Så blir det opp til folket i Larvik å avgjøre flåtens skjebne. Kommunestyret i Larvik har bevilget penger til å befeste Heyerdahl-navnet i Larvik. Anne Thorenfeldt, Øyvin Lauten og de andre i teamet bak Tangaroa følger med i utviklingen. 
Ved kakebordet etter badet skålte vi for at flåten er tilbake i Norge. Neptuni Drängar vil kanskje inviteres dit en gang til våren neste år?
I Torsby fikk vi også mange spørsmål om filmen. Mange av disse svenskene tar inn TV 2, og ser fram til å se flåten på havet. Sveriges Television sendte flere reportasjer fra ferden, flere enn de norske kanalene til sammen, så svenskene er godt informert om hva de kommer til å få se i TV-serien. Men noen overraskelser venter.
Håvard Jenssen og Videomaker legger i disse dager siste hånd på verket, etter en intensiv arbeidsperiode i høst.
Torgeir
Hva nå, Tangaroa?
Farvel Tahiti!
Fredag kveld kom Tangaroa-ekspedisjonen hjem til Norge. Familie og venner venta på oss på flyplassen. For Anders, Bjarne og Øyvin var dette første møte med familien på nesten fire måneder. Velkomsten varmet, og våre sponsorer fra Larvik hadde med seg gode nyheter om arbeidet med å få flåten hjem.
Reisa gikk som planlagt via Los Angeles med Air France. Flyselskapet tok spesielt godt vare på oss, etter at sjefen for selskapets kontor på Tahiti fikk brev fra den amerikanske ambassaden om at de kunne ta oss med uten gyldig visum. Den siste dagen i Papeete løste passproblemet seg da amerikanernes ambassade i Polynesia gjorde et sjeldent unntak fra regelen om visum for reisende som mellomlander i USA. Våre venner fra Raroia med George, Christian og Moena i spissen, kjørte oss til flyplassen og sa farvel på polynesisk vis. Vi kommer til å savne dem.
Flyturen ble behagelig med spesialoppvartning i flyets andre etasje, og besøket hos immigrasjonsmyndighetene i Los Angeles gikk problemfritt med den sympatiske og serviceinnstilte Isaac som guide.
Selv om vi bodde standsmessig på hotel Sheraton på Tahiti, var vi alle klare for å komme oss hjem den siste uka. Også kona mi fikk igjen oppleve at å besøke Tangaroa ikke akkurat er vanlig ferie. Hver dag var smekkfull med opplegg, og da vi fikk flåten på land og fyllt containeren følte vi at nok var nok.
Nå kan vi endelig kose oss med familien på norsk jord. Men snart kommer en ny arbeidsuke. Mandag er det pressekonferanse på Kon-Tiki Museet.
Torgeir
Flåten klar for Larvik
Uten nevneverdig dramatikk ble balsaflåten heist på land før helga.
Selve balsaflåten, ribbet for utstyr og rigg, veide sine 28 tonn. Men havnevesenet i Papeete kunne sine ting, og løftet ble utført noe mer elegant enn i Lima hvor de bygde en egen stålkonstruksjon for å sikre at stokkene og knutene ikke gikk i stykker. Denne gangen ble det bare brukt tykke stropper, og en meget fintfølende heisekran.
Kaptein Bjarne var kanskje den som var mest glad av oss da jobben var over. Pakkingen og heisingen og nedriggingen var Bjarnes siste store ansvar. Nå kan vi reise hjem.
Under overfarten over Stillehavet har vi flagget med en vimpel som det står Larvik på. Hjemtransporten av flåten er den siste store logistikk-utfordringen for Tangaroa. Vi har hatt ansvaret for å pakke flåten klar for skiping. Det vi alle lurer på nå er: Vil Larvik klare å få flåten helt hjem? Normalt er dette en jobb ingen reder tar på seg, ettersom flåten er alt annet enn enkel å heise av å på et skip, men ting tyder på at Tangaroa blir et unntak.
Torgeir S. Higraff
Mens de andre er hos presidenten...
Denne uka har gått med til å pakke både container og flåten. Vi har fått gratis opphold hos havnesjefen. Værgudene har vært nådige. I flere dager har vi demontert flåten og båret alle løse deler på land, og videre inn i den seks meter lange metallboksen. Alt som skal inn i containeren må noteres ned på lister, og vi må være forberedt på at tollerne vil se innholdet i de over tretti kassene for å sjekke at innholdet stemmer med listene. Derfor har pakkingen vært en omstendelig prosess. Vi må vite hvor alt finnes. Tangaroa kan når som helst starte flyttebyrå, for er det noe vi kan etter denne ekstedisjonen så er det komplisert logistikk. Bjarne har ikke helt tatt av seg kapteinsbindet. Med sin sedvanlige ro styrer han pakkingen og ser til at vi andre putter tingene på rett plass. Først når det mørkner tar vi kveld. En blir igjen på flåten for å passe de tingene som er igjen, og vi andre kjøres hjem av våre personlige verter Moena og Leslie.
Under de siste lunjspausene på flåten blir vi tankefulle alle mann. Å demontere det som har vært vårt hjem i tre måneder er litt vemodig. Alle de små tingene får oss til å tenke på episoder under overfarten, eller noe som hendte i Ecuador og i Peru. Totoramatter fra Titicaka, bambus fra Quevedo, påhengsmotor fra en butikk i Larvik. Også de brukne senkekjølene er med i containeren. Ødelagte ting er en fortelling i seg selv. Hva var det som hendte der ute på havet? Hvordan greide vi å frakte 11 balsastokker og 8 tverrstokker fra sin plass på rot i plantasjen og helt til havna i Papeete?
Hvor mange har sett disse stokkene på nært hold siden vi hentet dem? I pausene blir vi nostalgiske, og tenker på alt vi har opplevd. Det er ikke plass til flere opplevelser, noe våre venner Moena og Leslie erfarer. Når de foreslår ett eller annet, vil vi som regel bare ta det rolig, sitte ned et sted og ikke gjøre noe. Moena mener at vi er blitt udelelige som team, en klikk som ikke mange kommer helt inn på. Vi har opplevd ting sammen som det tar tid for andre å forstå.
Det var et stort øyeblikk da vi satte låsen på den fullstappede containeren. Den skal til Larvik. Det skal også flåten, noe som innebærer mer enn kroppsarbeid for oss i mannskapet. Vi flyr fra møter til møter, mens det alltid er noen av oss som jobber med demonteringen av flåten. Vi snakker med konsulen, med sjefen for havna, med ingeniørene som skal heise flåten og representanter fra rederiet. Og enda en gang, i skrivende stund, skulle jeg egentlig vært hos presidenten med de andre i mannskapet og heve glassene.
- Når noen av regningene er betalt kan dere reise hjem, før det må vi ha dere her, sier den norske konsulen, uten at jeg kan si om hun fleiper eller ikke.
Vi skal hjem neste uke, med eller uten amerikansk visum. Kanskje det blir tid til en dag eller to med feriering?
Torgeir S. Higraff
Tangaroa has reached the Expedition?s final destination!
Arriving the Society Islands, Tangaroa was met by a spectacular welcome ceremony at the old temple ruins Marae Taputapuatea at the island Raiatea, the most important traditional temple in Polynesia. Regarded as French Polynesia’s most sacred isle, Raiatea is the old cultural centre of the Polynesian islands.
After a troublesome night, the Tangaroa crew was picked up at the raft by outrigger canoes and brought ashore as if they were kings! More than 1000 people participated in the traditional reception, starting with a welcome speech, flower gifts, religious blessings and stone offering on the beach. Then the crew took part in a ceremony at the old sacrificial grounds before entering the main temple ground where the official part of the ceremony took place. Here the crew was brought gifts, and they were celebrated with great speeches.
In Torgeir’s own words: ”People awaited us like they did in ancient times when powerful chiefs arrived in their double canoes from other islands. The ceremony is meant to remind the population of times long gone, when guests brought stones to the great sacrificial grounds of Taputapuatea. We brought stones from Peru. Once this island was the centre of Polynesia, and according to local oral history, all the other islands were populated from here.
Now we are done with sailing and experimentation. The expedition is a success; we are very pleased with the results and the samples collected. We have sailed more than 4500 nautical miles, which equals 1/5 of the distance around Equator. Now we are heading for our final destination – Tahiti – by the means of tugboat. Nobody will take the chance of arriving too late for the last, but not least, ceremony: The one in Tahiti!”
Tangaroa landing in Papeete on Tahiti!
At four pm Sunday 30th of July 2006, Tangaroa arrived at the harbour of Papeete, 24 hours after the estimated time of arrival. At the last stretch the raft was in for a rough treatment, but it seems no serious damage has been done to the raft or the equipment.
About 1000 people greeted the bearded, suntanned and soaking wet seamen at the harbour of Papeete. The crew was visibly touched and overwhelmed by the warm welcome and the great reception, and they all agreed the expedition had come to a most successful end. 93 days after leaving Callao in Peru they were able to step ashore in Tahiti – the final destination of the expedition!
According to the programme the reception should have taken place on Saturday afternoon, but due to high waves, the tug boat could not get them in Raiatea in time. Raiatea is situated west of Tahiti, and towing would be necessary to go against the winds and currents on their way back.The night of towing became a tough one both for the raft and the crew, with hardly no sleep at all, but this was quickly forgotten when Tangaroa proudly entered the harbour of Papeete, escorted by two tug boats and sailors in outrigger canoes.
The expedition members were celebrated like great heroes! Drummers created an exciting atmosphere from first sight of the raft on the horizon, and an artificial beach had been made in the harbour to create an authentic feeling of ancient times. When entering the beach, the crew was once again given a traditional welcome speech and flowers around their neck, before being carried one by one to the ceremony area and lead through colourful dancing groups on to the stage. The reception area was beautifully decorated with flowers and traditional handcraft made of palm leaves.
Mona Sæverud Higraff, wife of expedition leader Torgeir, and Olav’s parents, Grethe & Thor Heyerdahl Jr, were among the waiting crowd in addition to Norwegian friends and some representatives of French / Polynesian authorities.The plane with the President Oscar Temaru was delayed, so all he had time for when he finally arrived was to congratulate the Tangaroa crew. Luckily they got to meet him again two days later. In the name of the President, the Minister of Cultural Exchange gave the welcome speech. The ceremony included traditional singing and dancing, a religious ceremony and several speeches from different officials, all tied nicely together by Mr. Georges Estall, Mayor of Raroia and President of the Raroia Association.
Raroia Association has been the coordinator of all three receptions in French Polynesia, and outstanding hosts for the expedition members during their stay. The main aim of the organisation is to create a new Kon-Tiki museum and a hotel in Raroia, the atoll in the Tuamoto Group where Kon-Tiki shipwrecked in 1947!
Tangaroa llego a su destinacion final!
El primer encuentro con The Society Islands fue una seremonia de bienvenida espectacular en el centro antiguo y religioso del Oceano Pacifico en Raiatea en las ruinas del templo Marae Taputapuatea.
Después de una noche dura los tripulantes de Tangaroa fueron llevados a la isla como reyes. Canoas les llevaron de la balsa a la isla donde estuvieron esperando más de 1000 personas con una seremonia tradicional. En la playa les bendicieron religiosamente y pusieron piedras según la tradición antigua. Después tuvieron una seremonia en el sitio de sacrificios. El parte principal de la seremonia fue situada en el gran plaza de los templos. Aqui los tripulante recibieron regalos y charlas de la gente de las islas.
Las palabras de Torgeir: “La gente nos esperaba como en los tiempos antiguos cuando los jefes poderosos cruzaron el mar entre las islas. La seremonia es para acordar a la gente los tiempos pasados cuando los invitados llevaron piedras de sus casas al sitio de los sacrificios, Taputapuatea. Nosotros llevamos piedras de Peru. Anteriormente este lugar fue el centro de todo la Polinesia. La población de las islas en el alrededor viene de Raiatea. En sus canoas viajaron casi 4000 kilómetros.
Ahora acabamos con la navegación e las investigaciones. La expedición fue un éxito, y estamos muy contentos con los resultados de la información que hemos obtenido. Hemos navigado más que 4500 millas náuticas, algo que corresponde a un quinto de la distancia del equador de la tierra.
Tangaroa llega a Papeete en Tahiti!
A las 16.00 horas el domingo 30. de julio 2006 Tangaroa llegó en el puerto de Papeete, 24 horas después de la hora de llegada estimada.
La balsa sufró durante la ultima etapa, pero parece que el equipo sobrevivió sin daños significantes.
Aproximadamente 1000 personas recibieron a los tripulantes como héroes. Fue un momento emocional para los tripulantes que concluyeron que la expedición habia sido un éxito. 93 días despues de que zarpó la balsa de Callao, Perú entramos a tierra en Tahiti, la Polinesia Francés – la destinación final de la expedición!
La recepción fue planificada para el sabado en la tarde, pero el remolquador no pudo salir por olas demasiado grandes. La isla de Raiatea esta situada en el oeste de Tahiti, y por eso era necesario utilizar un remolquador. Fue una noche dura con desorden en la balsa por la fuerza de la velocidad. Pero cuando Tangaroa llegó el dia siguiente acompañada por dos remolquadores y varias canoas olvidaron los retos de la noche.
Pusieron una playa artificial para la llegada de los tripulantes. Recibieron a los tripulantes con ramos de flores y una seremonia tradicional. Llevaron a los tripulantes al sitio de la seremonia donde hubo un show espectacular de bailes tradicionales.
Todo el area de la recepción fue decorado lleno de flores y de hojas de palmeras. En el muelle estuvieron esperando la esposa del líder de la expedicón Mona Sæverud Higraff y los papás de Olav, Grethe og Thor Heyerdahl Jr. con los autoridades de la Polinesia.
El avion con el presidente Oscar Temaru, fue retrasado y llegó justo a tiempo para dar sus felicitaciones a los tripulantes antes de que terminó la seremonia.El Ministro de la Cultura dió un discurso en el lugar del presidente. Tuvieron cantantes locales y una seremonia religiosa – hubo varias charlas y toda la seremonia fue organizado por el alcalde de Raroia y el Presidente de la Asociación de Raroia Georges Estall.
101 dagers hyllest
Thor Heyerdahl og hans mannskap brukte 101 dager på reisen fra Callao til Raroia i 1947. Det er 30 dager siden Tangaroa ankom Polynesia, men fremdeles tas vi imot som helter på øyene vi besøker, med eller uten flåte. Dag 101 besøker Tangaroa naboen til Tahiti, Moorea. Befolkningen hadde håpet å få se balsaflåten, men da Tangaroa ikke tok sjansen på mer sleping, ble vi likevel invitert til å tilbringe de siste dagene av det offisielle programmet på den vakre naboøya til Tahiti. Nå skal flåten og utstyret pakkes og sendes til Norge, og det skjer til kais hos havnemyndighetene i Papeete på Tahiti.
Torgeir
Vikingene på turné på Tahiti
Kjempekjekt å se kona igjen, etter 3 måneder. Flåten ligger utenfor hotellet vi bor på, og hver dag kjøres vi rundt på intervjuer og foredrag, eller vi besøker presidenten i presidentpalasset.
Det er en uvirkelig mottakelse vi har opplevd her på Tahiti. Overalt i aviser, TV og radio snakkes det om vikingene fra Stillehavet. Overalt hvor vi går skriver vi autografer til forbipasserende. Dette er for mye av det gode.
Dramatikk under innspurten for Tangaroa
Klokka 16.00 søndag 30.juli 2006 ankom Tangaroa havnen i Papeete, ett døgn etter planlagt ankomst. Flåten fikk hard medfart under siste etappe, da slepebåten holdt høyere fart enn Tangaroa trivdes med. Like før de nådde havnen, i sterk motstrøm veltet sjøen opp mellom stokkene og la kahytten med det elektroniske utstyret under vann. Likevel ser det ut til at det elektroniske utstyret kom fra dukkerten uten skader.
Rundt 1000 frammøtte hyllet oss. Den lenge planlagte mottakelsen var meget rørende, og vi var samtidig lettet over at alt har gått som planlagt! 93 dager etter at flåten la ut fra Callao i Peru kunne vi gå i land på Tahiti i Fransk Polynesia – ekspedisjonens endelige mål!
Det var en meget stolt Thor Heyerdahl Jr. som tok i mot yngste sønn Olav i Papeete. – Det er intet mindre enn en bragd det disse guttene har gjort, sier han. Ekspedisjonen har vært fantastisk godt planlagt og gjennomført, og jeg vet at min far ville ha gledet seg stort om han hadde fått oppleve dette.
Tangaroa-ekspedisjonen hadde sin første landkjenning allerede 8.juli på Raroia, atollen der Kon-Tiki endte sin ferd i 1947. Da hadde Tangaroa seilt samme distanse nøyaktig en måned raskere enn Kon-Tiki, og med dette bevist sine forbedrede seilings- og manøvreringsegenskaper. På Raroia fikk vi en gripende mottakelse hvor alle øyas innbyggere deltok, og vi fikk med egne øyne se revet der Kon-Tiki ble kastet på land. Ferden videre mellom øyene i Tuamoto-gruppen ble en av de tøffeste utfordringene når det gjaldt manøvrering av flåten, for vind og strøm skiftet retning kontinuerlig, og vi måtte til en hver tid ha klaring til land på begge sider i tilfelle av vinddreining.
Etter sterk oppfordring fra polynesiske entusiaster, seilte ekspedisjonen så forbi Tahiti og videre til øya Raiatea, det gamle kulturelle og religiøse senteret for Stillehavet, hvor vi ankom 24.juli. Der var Tangaroa sentrum for en seremoni i den gamle tempelruinen Marae Taputapuatea, hvor mer enn 1000 frammøtte dannet rammen rundt et to timer langt rituelt program.
Dramatic finish for Tangaroa
At 6 pm Sunday 30. July Tangaroa arrived at the harbour of Papeete, 24 hours after the estimated time of arrival. At the last stretch the raft was in for a rough treatment by the tow boat which moved too fast for the ideal pace of the raft. Just before arrival at the harbour, with heavy current towards the raft, the sea entered on board with great force and the whole cabin and all the electronic equipment was under water. In spite of this incident the equipment seems to have survived without damages.
Un final dramático para Tangaroa
A las 16.00 horas el domingo 30. de julio 2006 Tangaroa llegó en el puerto de Papeete, 24 horas después de la hora de llegada estimada.
La balsa sufró durante la ultima etapa, cuando el remolquador llegó con una velocidad demasiado alto para la balsa. Justo antes de llegar al puerto, con un corriente fuerte contra la balsa, el mar entró a la cabina y sobre el equipo electrónico. Parece que el equipo sobrevivió sin daños.
Aproximadamente 1000 personas llegaron para celebrar la llegada de la balsa. La recepción , que habian planificado con bastante tiempo de anticipación, fué muy emocionante y sentimos alivio de que todo pasó bien y según nuestro plan! 93 días despues de que zarpó la balsa de Callao, Perú entramos a tierra en Tahiti, Polinesia Francés – la destinación final de la expedición!
Expertos recomendaron seguir pasando Tahiti para llegar a la isla de Raiatea, el centro antiguo y religioso del Oceano Pacifico donde llegamos el 24. de julio. En Raiatea nos recibieron con una seremonia en las ruinas del templo antiguo que se llama Marae Taputapuatea, donde más de 1000 gente participaron en un programa de dos horas de rituales tradicionales.
Mottatt som helter
Tangaroa har igjen nådd et bestemt mål, øya Raiatea vest for Tahiti. Inne på land ventet folk slik de gjorde i forhistorisk tid da mektige høvdinger seilte dobbeltkanoer mellom øyene. Seremonien skal minne befolkningen på øya om de svunne tider, da gjestene bar med seg steiner fra sitt hjemstedet sitt og til den store offerplassen Taputapuatea. Vi hadde steiner med fra Peru. En gang i tiden var dette sentrum i hele Polynesia. Fra denne øya ble de andre øyene befolket. De reiste nesten 4000 kilometer i kanoene sine.
Nå er vi ferdige med ekspedisjonens seiling og eksperimentering. Det har blitt en vellykket ekspedisjon, vi er meget tilfreds med resultatene og dataene vi har innhentet. Vi har seilt mer enn 4500 nautiske mil, som tilsvarer en femtedel av jordomkretsen rundt Ekvator. Nå går turen til endestasjonen Tahiti, med hjelp av taubåt. Ingen tar sjansen på at vi kommer seint til den siste og største seremonien, den på Tahiti.
Torgeir S. Higraff
Alvorets timer er forbi
Da vi møtte det ene revet etter det andre i Tuamotu-arkipelet, med opp til fire knops fart, var humøret ombord på topp. Flåten lystret. For å seile klar av revene behøvde vi bare å stille seil og senkekjøler riktig. Kunnskapene til Bjarne og Øyvin kom til sin rett. Riktignok måtte vi ta turen nordover, mens vi egentlig foretrakk sydvest, men det er rart – en lengre omvei smaker godt når alternativet er havari. Verre var det da et nytt rev kom opp i horisonten på minkende vind. Da varte det en stund mellom morsomme kommentarer. Muligens falt en og annen ordre i sur jord. Men selv da vi hørte brenningene, og vinden fra værmeldinga uteble, slik at flåten sakte ble sugd mot lagunen på stigende vann, selv da var det ikke tegn til uro blant mannskapet – ingen frykt. 
Beregningene stemte. Høyden som var vunnet i forkant var tilstrekkelig, og først nå forstår jeg hva seilerne mener med å skaffe gunstige posisjoner. Det er som et sjakkspill der du må tenke mange trekk framover. Likevel er det lett å observere en stigning i humøret fra dagene mellom de farlige øyene til vi kom ut i åpent hav. Spesielt nå som vi har vind i seilene. Vi får masse energi i kroppen som tas ut i ryddesjau, lek og sang. Alt bør skinne ombord, særlig hvis vi får like mange gjester på flåten som under vårt besøk på Raroia. Kassene vaskes innvending og utvendig, søppel gjemmes under dekk, verktøyet oljes og smøres og rusten på bestikket pusses vekk. Nå skal vi seile til Raiatea. Går alt etter planen, blir turen fra Raiatea til Tahiti en slags seiersrunde. Hvem vet? Kanskje kommer presidenten?
Torgeir Sæverud Higraff
No more Hard Days
We had great fun on the raft in the Tuamotu Archipelago, when we passed several reefs with up to four knots speed. The raft obeyed our commands. All we had to do to get clear of the reefs was to adjust the sail and guaraboards. Glad we had the knowledge about sailing, represented by Bjarne and Øyvin. We were forced to set the course north, when we really wanted to go southwest, but of course – the long path is preferable before a disaster. The challenge turned into a problem when the wind was decreasing and a new reef came up in the horizon. Time elapsed between our jokes. This had probably a negative effect on how we received orders from the officers. But still in the tense moments; when we could hear the breaking swells, and the wind from the weather forecast didn’t show up – and the raft was sucked into the lagoon with the rising tide - still then there was no sign of fear among the crewmembers.
Our calculations turned out to be correct. The positions we had won during the breeze were good enough to keep us away from disaster, and now I understand the sailor when he talks about this kind of strategies. It’s like a game of chess: You have to think many moves ahead. Nevertheless, it’s easy to see the changing mood since we came out of the dangerous archipelago, specially now when we have wind in our sails. Our bodies are filled with energy that we use to clean up the deck, and to have fun. In a few days everything must shine on deck. Now we are sailing towards Raiatea. Then we do a kind of victorious round back to Tahiti. Who knows? Maybe the president will visit the raft? Torgeir Sæverud Higraff
Se acabó el trabajo duro
Nos divertimos mucho en la balsa navegando por el Archipiélago Tuamotu. A casi cuatro nudos de velocidad, la balsa respondió a nuestras maniobras cuando pasamos por varios arrecifes. Todo lo que teníamos que hacer para sortear las peligrosas corrientes y evitar los arrecifes, era ajustar las velas y mover las guaras. Gracias a la vasta experiencia de Bjarne y Øyvin navegando a vela, fuimos forzados a poner rumbo norte, cuando teníamos que ir al suroeste. De hecho, es mejor ir por el camino largo, que camino al desastre. El reto se convirtió en problema cuando el viento comenzó a disminuir y un nuevo arrecife aparecía en el horizonte. Con poco viento, estábamos a merced de las cambiantes corrientes. Nuestras habituales bromas se hicieron menos frecuentes. Pero aún en los momentos más tensos, como cuando podíamos oir las olas reventar sobre los arrecifes y el pronóstico del tiempo no se mostraba como debía, o cuando la balsa fue ”succionada” en el estrecho pasaje para ingresar a la laguna interior de Raroia, el miedo nunca presentó su cara entre la tripulación.
Nuestros cálculos terminaron siendo correctos. Las posiciones ganadas cuando teníamos viento fueron suficientes para alejarnos del peligro de un naufragio. Ahora entendemos a los navegantes cuando se refieren a este tipo de estrategias. Es como un juego de ajedrez, uno tiene que pensar en varias jugadas y opciones por delante. Pasamos la página, y luego de salir de este peligroso archipiélago, se puede sentir el creciente ánimo entre la dotación, especialmente cuando el viento hincha nuestras velas. Hemos recargado energías y las usamos para limpiar la cubierta y divertirnos. En contados días todo estará brillando en la balsa. Ahora navegamos rumbo a Raiatea y luego a Tahití. ¿Quién sabe? Tal vez el Presidente vaya a visitar nuestra balsa.
Torgeir Sæverud Higraff
Har Guden for stress og tidstabeller innhentet oss?
Mandag er vi invitert til å delta i en seremoni i Marae Taputapuatea, et hellig sted på øya Raiatea, vest for Tahiti. Stedet har de største og best bevarte templene, og rager som blant de mest hellige i hele Polynesia. I forhistorisk tid drev de med menneskeofringer der (det er funnet flere tusen hodeskaller). Stedet ble også brukt til fester når de lokale tok imot viktige gjester fra andre øyer. I moderne tid har flere replikaer av gamle kanoer valgt å legge opp ruta med stopp utenfor Raiateas hellige steiner.
For oss er dette en viktig tradisjon som vi er stolte av å få videreføre. Men avtaler er ikke lette å holde når du reiser med balsaflåte. Vi rakk så vidt den forrige på Raroia. Nå trenger vi mer vind for å rekke avtalen på Raiatea. Hvis du reiser nordvest med fly fra Tahiti, finner du oss drivende alene på den rolige sjøen etter drøye 160 kilometer. De siste dagene har vært uten særlig framdrift, men vi greier noen nye meter i riktig retning, hvert eneste minutt.
Vi er på vei til en viktig avtale, men vel så viktig er det å samle vannprøver fra Stillehavets overflatefilm.
Torgeir
¿De regreso a la presión de los cronogramas?
Para nosotros, es un honor participar de esta importante tradición, pero es muy difícil cumplir con una cita programada cuando uno viaja en balsa. Pudimos cumplir con la primera de ellas en Raroia, justo a tiempo. Ahora necesitamos tener viento para cumplir con la próxima cita. Estamos a 160 km. al noreste de Tahití y varios aviones nos han podido ver en su ruta. Los últimos días no hemos avanzado mucho, pero cada minuto hacemos lo possible para ir cada vez más al oeste.
Torgeir
Has the Lord of Stress and Time Tables found us?
For us, this is an important tradition, and we are honored to continue it. But appointments are not easy to keep when you go by raft. We made it for the big one in Raroia, just in time. Now we need more wind to keep our next. If you go by plane northwest from Tahiti you will find us after about 160 km. The last days have been without much progress, but we manage to go a few meters to the west, every minute.
Torgeir
Tangaroa sails on
The full moon appears to be an orange on the horizon, lighting up our sails. We have already been sailing for a while again, now heading further westwards from Raroia. Captain Bjarne has ordered change in watch hours. To me, it means I will be on watch from 5 o’clock to 8 o’clock morning and evening. I am the kind of person who generally loves mornings, and I really enjoy the hour before sunrise.
It feels good to be out on the sea again, even if our stay in the lagoon was ever so fantastic! We are having good winds now, and the currents seem to be on our side – we sail at a speed of 3 knots most of the time, with topsail and all. The plan is to sail in between the islands of the Tuamoto group – finding the fastest route to the Leeward Islands (The Society Islands).The challenge is that the winds, waves and the currents vary a lot here. We expect to meet more ships, as we now follow the main route. Our biggest fear is that the wind should disappear completely at the wrong point in time – then the reefs may become dangerous….
The raft has been filled with fresh food. We have been assigned the task to eat not less than one big bag of coconuts….each! Raroia has even managed to find sponsors for the reception. Together with the authorities of Tahiti, 100 kilos of supplies arrived on the chartered plane last Saturday. At least 10 kilos of this are sweets and candy… :-)
Torgeir
Tangaroa continúa
Ahora hacia Leeward Islands y Tahiti – por fin!
La luna llena parece una naranja en el horisonte, iluminando nuestra vela. Ya tenemos tiempo en el mar otra vez y seguimos hacia el este dejando Raroia. El capitán Bjarne nos ha dado otros horarios. Para mi significa que tengo que trabajar entre las 5 y las 8 de la mañana y en la noche. Me encanta las mañanas y las horas antes de la salida del sol. Nos sentimos bien en el mar otra vez – aunque nuestra estancia en la laguna fue maravillosa. Tenemos buenos vientos por el momento y el corriente también nos ayuda – mantenemos una velocidad de 3 nudos la mayoria del tiempo con las dos velas arriba. Vamos a navegar entre las isles del grupo Tuamotu – encontrando la ruta más rápida a Leeward Islands (The Society Islands). El reto es que el viento, las olas y el corriente cambian constantemente. Como estamos en la ruta principal, probablemente vamos a encontrar más naves. Nuestro temor mayor es que el viento va a desaparecer completamente en un momento desfavorable – los escollos pueden volverse peligrosos…
Torgeir
Raroia celebrando la llegada de Tangaroa
He regresado a la balsa en la laguna azul celeste. He llevado a Bjarne en la lancha justo a tiempo para el partido final de fútbol en el campeonato mundial que pueden ver en una pantalla grande en un edificio pequeño de ladrillos. Ese edificio lo visitaron también en 1947. Cuando terminaré escribir este texto regresaré para ver la segundo parte del partido. Estoy eschuchando los gritos de alegría atrás de las palmeras...
El capitán Bjarne fue el centro de atención cuando los tripulantes pisaron la arena caliente a las nueve de la mañana en frente de todos los habitantes de las islas pequeñas de Raroia. Habían preparado la recepción varios días. La llegada del vice-presidente de Polinesia Francesa inició toda la seremonia. Llegó en una avioneta – construyeron la primera pista para aviones hace solamente un año en Raroia. Despúes entró Miss Mundo de 2004 a nuestra balsa para regalarnos ramos de flores de bienvenida. Expertos de remo de canoas nos llevaron a la isla. Cantando la canción de Kon-Tiki y de Tangaroa polifónicamente, con música de guitarras nos dieron una bienvenida impresionante. Todos los niños bailaron con ropa tradicional hecho de hojas y de flores. Un sacerdote católico dio sus bendiciones para la expedición en el caso de que el efecto del obispo de Lima estaba desapareciendo...
La sermonia habia planificado desde enero cuando tuvimos el primer contacto con el gerente peruano Felix Vilchez que ahora vive en Tahiti. El nos puso en contacto con el alcalde de Raroia, George Estall, un caballero visionario educado en Inglaterra. Descubrimos que era un fanático pos canoas y que habia tenido conocimiento de Tangaroa desde hace mucho tiempo y al principio de este año empezó a planificar la llegada de la balsa. El hecho de que llegamos justamente este jueves en el punto de sudeste de Raroia fue algo que coincidió perfectamente con los planes del alcalde. Cuando llegamos a una posición ideal en el punto de sudeste de Raroia donde pudimos escuchar y ver las olas que rompieron en el escollo el alcalde llegó en su bote rápido y Olav y Bjarne salieron con el para buscar un lugar para tirar la ancla. Cuando regresaron el viento habia desaparecido y era casi oscuro. Decidimos quedarnos en la balsa con las velas abajo. Cuando despertamos, el viento llegó del norte y no era muy favorable para nosotros. Si no fuera por la ceremonia del sábado hubiéramos podido esperar y regresar por el oeste, esperando un viento mejor para la navegación. Pero en estas circunstancias, con todo el pueblo esperando en la laguna y el vice-presidente y el ministro llegando en un vuelo solamente para vernos, no tuvimos otra opción de entrar remolcados en el lado este del atolón entrando a la laguna.
Torgeir Sæverud Higraff
Tangaroa seiler videre
Fullmånen står som en appelsin på horisonten, og lyser opp seilduken. Vi har allerede seilt et godt stykke vest for Raroia. Bjarne har gitt ordre om vaktrullering. Det betyr for min del at jeg får vakta fra 5 til 8 om morran og ettermiddag, og dermed har vi alle hatt vakt til alle døgnets tider. Jeg er A-menneske og nyter timen før soloppgang. Det kjennes godt å være på havet igjen, selv om oppholdet i lagunen var aldri så fantastisk. Vi har hatt god vind og strøm – går for det meste i over 3 knop med toppseil. Planen er å seile mellom øyene i Tuamoto, å kjøre raskeste veien til Selskapsøyene. Utfordringa er litt mer variable vind og føreforhold. Vi regner også med å se en del skip, ettersom vi følger skipsleia. Skulle det bli vindstille til feil tidspunkt kan øyene og revene bli litt for nærgående.
Flåten har blitt tilført en del proviant. Vi har fått i oppgave å sette til livs ikke mindre enn en sekk med kokosnøtter... på hver mann. Raroia har også rukket å skaffe sponsorer til balsaflåtebesøket. Sammen med myndighetene fra Tahiti kom hundre kilo mat med flyet sist lørdag. Minst ti av kiloene er godteri.
Lek og moro med øyfolket
Befolkningen på Raroia har oppvartet oss både med måltider og aktiviteter. Flere ganger om dagen kommer de i båt ut til flåten. Noen har med barna sine, og vil se hvordan vi har det på dekk og inne i hytta. Blant barna er maskoten Blekkulf populær, og besøket er ikke over før vi har gitt dem bilde av mannskapet med autografer. Andre kommer for å ta oss med på snorkeling, dykking, fiske eller fugletitting. Olav har filmet hai på nært hold i tidevannskanalen mellom lagunen og storhavet. Roberto utmerket seg som ekspedisjonens beste utøver da vi ble utfordret i den lokale spydleken Patia Fa. De fester en kokosnøtt til en åtte meter lang flaggstang, og med sin eminente teknikk greier de å treffe kokosnøtta med de lette spydene. Etter dagene med uvant mye bevegelse passer det oss fint å innta kjempestore måltider i kommunehuset, hvor et langbord er satt fram til oss og de to ledende mennene i landsbyen – akkurat som Kon-Tiki-gutta i 1947 – i samme bygning hvor de ifølge Thor Heyerdahl ”sov på rekke og rad som de syv dvergene i Snehvit-fortellingen”. Nå er det leit å forlate folket på Raroia. Men vi må videre til det endelige målet: Tahiti.
Torgeir